Jo Nesbøs Oslo er like dystert som Batmans Gotham City. FOTO: MIMSY MØLLER

Oslo i mørket

Jo Nesbø jobber fortere enn alle andre krimforfattere. Og fortsatt bedre også, etter den nye romanen å dømme.

Bøker

KRIM

Jo Nesbø

«Sønnen»

Aschehoug

 

«Sønnen» i tittelen i Jo Nesbøs nye bok er etter 12 år i fengsel fortsatt en relativt ung mann. Sonny er sønnen til en politimann som ble avslørt som korrupt muldvarp og tok sitt eget liv i skam, slik det i alle fall ser ut til å begynne med. I sin fortvilelse mistet sønnen hans livslysten, han ble narkoman, og tilstår forbrytelser for andre i bytte mot ubegrenset tilgang på heroin i fengselet. «For å få fred». Tilsynelatende uten mer å tape, men likevel mye igjen å utrette med en gang han får vise at omstendighetene rundt farens død ikke var som han alltid har trodd. «Gutten hadde tydeligvis psyke og fysikk til å takle dopbruk bedre enn de fleste», konstaterer en av fangevokterne. Minner han ikke om én vi kjenner fra før?

Bare et halvt år etter at vi tok et foreløpig farvel med Harry Hole er Jo Nesbø tilbake med en ny bok. Så uforskammet produktiv at vi er redde for at det kan gå for fort i svingene. Tempoet viser seg å være på topp i den nye boka, men i positiv forstand. Dette er fortsatt norsk krim i en klasse for seg. En handling med forgreninger som store matematiske formler, med mange ukjente i ligningen, men uten å bli uoversiktlig eller overdrevet søkt i sine fantasifulle utlegninger.

Selv om personalgalleriet er nytt, er omstendighetene velkjente for Jo Nesbøs lesere. Vi er i Oslo i fellesferien, og byen viser seg fra sin beste side i dagslys. «Er ikke Oslo deilig om sommeren», spør politiførstebetjent Simon Kefas i et kort, tilfreds øyeblikk tidlig i boka. Det varer ikke lenge. Om natten kommer mørket, uansett hvor lyst det er ute, med «søkende, sultne blikk. Jegere», som Kefas tenker. Nesbøs Oslo er igjen like dystert som Batmans Gotham City.

 

Mer konkret skal det komme til å handle om narkotika, menneskehandel og økonomisk kriminalitet, som alt går opp i en høyere enhet av organisert ondskap. Med lag på lag med skruppelløse bakmenn, nesten som eventyret om den sjuende far i huset, der det hele tida står noen bak som er enda farligere og mektigere. Og råtne egg langt inn i systemet, både på politihuset og i fengselet som heter Staten.

 

Når han først bestemmer seg for å slå tilbake er ikke dette fengselet noe blivende sted for Sonny. Han går i løpet av handlingen Gjest Baardsen en høy gang i sitt forhold til fengselsvesenet. Han har vært så lenge borte fra samfunnet at han ikke skjønner at bussturen med Ruter bort fra fengselet kan koste 50 kroner, men tilpasser seg de nye omgivelsene fort. Egenhendig tar han opp kampen mot byens underverden, med en effektivitet som politiet har vanskelig for å følge med på.

Nesbøs styrke er at han klarer å forene sine forbløffende historier (med trykk på bløff) med en realisme som ofte mangler hos mange av konkurrentene. Griskhet og maktsyke er mer gangbart som motiv enn tidsriktig psykopatisk hevn. Denne hovedpersonens hevngjerrighet er fullt ut troverdig, og legitimerer voldsnivået. I alle fall i litterær forstand, om ikke juridisk. Sånn er volden lettere å kose seg med. De gode skildringene av byens skyggesider forsterker inntrykkene. For eksempel hospitset på Aleksander Kiellands plass, som vi passerer rett som det er, uten å tenke over skjebnene det rommer.

Litt mindre troverdig er romansen som umiddelbart oppstår mellom rømlingen Sonny og den ansvarlige på hospitset han tar inn på. Hun planlegger egentlig et bryllup med en annen mann, men er løpet av noen dager tettereenndette med den gåtefulle rømlingen. Hun får et par øredobber av ham, «så opp på ham, halvt blindet av tårene. «Din mors». Forhåpentligvis leker Nesbø litt med sjangeren her.

En liten spøkelseshistorie fra hospitset på Kiellands plass får han også med i fortellingen. Nesbø har en egen form for svart humor i den dystre historien. Musikeren morer seg med en skikkelig «showdown» i et øvingslokale, og fortellingen inneholder også en slags hardcore versjon av Di Derres «90-metersbakken», for de spesielt interesserte i hele Nesbøs univers.

«Sønnen» slutter med voldsomme actionscener, og en rimelig overraskende oppklaring. Da er det heldigvis allerede grunn til å være godt fornøyd, siden veien som oftest er mer interessant enn selve målet i kriminallitteraturen. Jo Nesbø overbeviser altså igjen. Harry Holes tilbakekomst skal derimot ikke være nært forestående. Nesbø skal i stedet gi ut noen bøker under et annet navn, visstnok fortsatt med Oslo i selve hovedrollen. Siden den neppe lenger er nødvendig av økonomiske grunner, kommer den høye aktiviteten tydeligvis fortsatt fra en fantasifull fortellerglede.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

 

Fakta tittel

Tidligere utgivelser

«Marekors» (2003)

«Frelseren» (2005)

«Snømannen» (2007)

«Hodejegerne» (2008)

«Panserhjerte» (2009)

«Gjenferd» (2011)

«Politi» (2013)