SAKPROSA
Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther
«Kongens flukt»
Kagge Forlag
Enhver middelaldrende generasjon nordmenn har behov for å forstå det som skjedde den gangen da tyskerne gikk i land i Norge 9. april 1940. Nå er det vår tur. Barnebarna til de som opplevde krigen. Barna til dem som har skrevet historien om den. Dermed kaster vi oss ned i arkivene, studerer vitneskildringene og sikter oss inn på de politiske spørsmålene vi er nødt til å stille for å komme til bunns i vårt eget forhold til krigen.
Erik Poppes film «Kongens nei» handler om kongens rakryggede holdning da han sa nei til å underkaste seg de tyske styrkene aprildagene i 1940. Nå har Dagsavisens egne journalister, Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther, skrevet bok om de samme hendelsene. Men der Poppes film nøyer seg med å skildre de tre dramatiske dagene umiddelbart etter tyskernes invasjon, følger West Johnsen og Sæthers «Kongens flukt» i fotsporene etter konge og regjering helt fram til kapitulasjonen og evakueringen til England med krysseren HMS Devonshire 7. juni samme år.
Er det tilfeldig om man velger å betone kongens nei eller kongens flukt i slike titler? Selvfølgelig ikke. Selv om manuset til Poppes film er ved Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw Eeg, som begge tilhører barnebarn-generasjonen etter krigen, er det basert på Alf R. Jakobsens bok «Kongens nei». Han er født i 1950 og tilhører som sådan den forrige generasjon. I epilogen til sin bok legger han hovedansvaret for at angrepet på Oslo ikke ble slått tilbake på regjeringen Nygaardsvolds antimilitaristiske og pasifistiske politikk fram mot krigsutbruddet. West Johnsen og Sæther er ikke like entydige i sin dom. I stedet minner de om at kongen, kronprinsen, statsministeren og regjeringen var utsatt for et enormt menneskelig press under flukten og at kildene som forteller om den er svært usikre.
Like fullt er det en svak og nedbrutt statsminister som får åpne «Kongens flukt»:
Tårene rant nedover det runde ansiktet til Johan Nygaardsvold, der han sto på perrongen i Hamar. Klokka var litt over ti 9. april 1940, og et spesialtog fra Oslo var ventet hvert øyeblikk. Om bord var kongefamilien, storting og regjering – alle sammen på flukt. Norge var under angrep, og statsminister Nygaardsvold orket ikke mer.
Hva sier egentlig dette bildet av det tårefylte, runde statsministeransiktet til Nygaardsvold om West Johnsen og Sæthers framstilling? For det første antyder det at det er de komplekse sosial-psykologiske sidene ved flukten som interesserer dem. De politisk konstitutive dimensjonene skyves i bakgrunnen. Nygaardsvolds tårer forvandler forslaget om å etablere en samlingsregjering under møtene på Hamar 9. april fra å være et desperat forsøk på å forankre landets skjebne i et partipolitisk uavhengig fellesskap til et uttrykk for menneskelig svakhet. Kongen og Stortinget lot ikke det skje, og Nygaardsvold forble Norges statsminister gjennom hele flukten.
For det andre markerer Nygaardsvolds tårer fortellingens empatisk dramatiserende og journalistiske tone. «Kongens flukt» er skrevet i et høyt tempo som følger hendelsenes tidslinje. Språket er lett og ledig, av og til på grensen av det infantiliserende («Og nå trengte statsministeren trøst»), men også direkte og gripende. Molde blir beskrevet som et postkort, ja, nærmest som av et par svigersønner på besøk i byen konene deres kommer fra.
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
Sist, men ikke minst, minner Nygaardsvolds tårer oss om en historiografisk utfordring knyttet til enhver dramatisering av krigens historiske hendelser. West Johnsen og Sæther har sikkert belegg for at Nygaardsvold gråt på perrongen på Hamar stasjon der han ventet på kongefamilie, storting og regjering. Hvem ville ikke ha gjort det? Men vitner kildene til Nygaardsvolds tårer om styrke eller svakhet? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det ikke er vanskelig å skildre dem på en annen måte.
Krigens første offer er sannheten, blir det sagt. Og kanskje like ofte blir det minnet om at krigens første ofre strengt tatt er mennesker. Når det gjelder sannheten om krigen fortsetter den gjerne å pines på historikernes strekkbenk. Vi har knapt noe annet valg. «Kongens flukt» er en fortelling som på ny engasjerer leserne i den flyktende kongen og regjeringens dramatiske reise gjennom landet fra 9. april til 7. juni 1940. Så får vi forsøke å lese Nygaardsvolds tårer som et speil for vår egen kalde og krigerske tid.