ROMAN
Jonny Halberg
«1983»
Kolon
Året er, som tittelen på Jonny Halbergs nyeste roman røper, 1983. Robert er atten år gammel og mistrives som siste-årsgymnasiast på Lillehammer videregående. Han vil bli forfatter, flytte til Oslo og være del av det som skjer, med folk som også betyr noe.
Men enn så lenge ser det heller mørkt ut. Far er yrkesmilitær og forstår ingenting, mor har forsvunnet, lærerne på skolen er like dust som lærere alltid er for den som er lei, og det er skuffende få likesinnede å henge med i den søvnige provinsbyen langt inni skogen. To kompiser har allerede flyttet til Oslo, hvor de går på Café Sjakk Matt og drikker Heineken av tynne glass, utgir en litteraturfanzine, og fester med undergrunnsmusikere. Å, som Robert lengter!
«1983 er en roman om opprør, løsrivelse og ufrivillig kjærlighet, om modning, umodenhet og store drømmer», skriver forlaget i sin skrytetekst. Hørt det før? Mest sannsynlig. «Ung mann fra bygda drømmer om byen og kunstnerlivet, og møter motstand før han kan realisere planene» er ikke akkurat noen grensesprengende litterær idé, verken i norsk eller internasjonal tradisjon.
Og Halberg burde kanskje valgt noe annet. På ett plan er det selvsagt ingen historier som ikke er fortalt før. Men i «1983» mangler skinnet av nyhet. Roberts dannelsesprosjekt går ut på å oppsøke band, lyrikere, forfattere «ingen» har hørt om før - der obskuritet er et viktigere utvelgelseskriterium enn kvalitet.
Det fører til en voldsom referanserunking, en liste dominert av navnene man snart tretti år senere forventer. Den inkluderer band som Joy Division, Kjøtt og Wannskrækk, mens Jan Ove Vold, Ole Robert Sunde og en viss Stig (Sæterbakken, journ. anm.) er blant de litterære eksemplene. Riktig nok gir man i Dagsavisens redaksjon selvsagt alltid et lite plusspoeng for å ta med Nye Takter på kred-lista, men dette blir likevel for mye. Vanskelig forhold til foreldre og hjembygd skårer ikke akkurat originalitetspoeng, det heller.
«Det eneste jeg syntes at holdt var språket» tenker den unge Robert om sine egne tidlige skriverier. Det er fristende å kopiere hans konklusjon om hele «1983». Dessverre. For det er jo ikke noe galt med åttitallet i seg selv. Sånn utover det åpenbare - vi har hørt veldig mye om det før. Ikke minst i litteraturen.
gerd.elin.stava.sandve@dagsavisen.no