Nina Lykke stiller helt rett diagnose i legeromanen «Full spredning»

ROMAN

Nina Lykke

«Full spredning»

Oktober forlag

Elin er fastlege. Hver dag i rundt tjue år har hun, hovedpersonen og jeg-fortelleren i Nina Lykkes nye roman «Full spredning», sittet klar på legekontoret sitt og tar imot en jevn strøm av pasienter med hemoroider, depresjoner, ryggvondter og andre mer eller mindre diffuse symptomer og plager. Hun sjekker blodtrykk og tar celleprøver, skriver resepter og fører journaler.

Gir råd om godt kosthold og nok bevegelse, uten at pasientene dermed legger om kosten, begynner å trene eller aksepterer at de kun lider av aldring. «De vil fortsette som før, og så vil de kjøpe en bestemt type saft eller et grønt pulver på nettet, eller de vil få påvist en spesiell allergi eller matintoleranse, slik at de kan fortsette som før likevel», er Elins oppsummering.

(Teksten fortsetter under bildet)

Elin, i praksis forfatter Nina Lykke, er god på treffsikre oppsummeringer. Faktisk rågod. «Full spredning» er ekstremt god satire, morsom og skarp. Her får det velfødde og oljesmurte norske folk anno 2019 sitt pass påskrevet, sitt indre framvist. Hva sliter vi med, hva drømmer vi om, hva begjærer vi – Nina Lykke vet, og lar Elin sette ord på det. Skarpe ord, om trender og moter og diller, om sutring og klaging og overdrevne forventninger – til helsevesenet og til selve Livet.

Les også: Olga Tokarczuks Nobelprisvinnende «Før plogen...» er svært spennende (D+)

Boka bærer undertittelen «en legeroman», og det passer så klart, siden den handler om leger og ligging. En like passende, men selvsagt mindre pirrende, merkelapp kunne være «ekteskapsroman». Eventuelt «utroskapsroman». I over tjue år har Elin vært gift med Aksel. Han bruker all fritid på å gå på ski og løpe i marka, mens hun sitter hjemme og ser på serier mens hun drikker altfor mye vin. Sex har de sluttet med, sosial omgang like så. Via en mobilglipp i fylla kommer Elin i kontakt med ungdomskjæresten Bjørn. Forholdet eskalerer kjapt, fra en uskyldig kaffe til full affære med ukentlige stevnemøter. Til også det føles feil.

Idet romanen starter, har Elin flyttet fra Aksel og inn på sitt eget legekontor, der hun bor i hemmelighet, uten kontakt med noen av mennene. Hun husker intervjuet hun leste «der en samlivsterapeut ble spurt om hun ville anbefale utroskap som medisin for utkjørte samliv, og hun svarte: Ikke mer enn jeg vil anbefale kreft. Og nå sitter du her med full spredning og håper at cellegiften skal virke», oppsummerer hun.

Imens hun venter, harselerer Elin friskt med det meste. Som det liksom-radikale rekkehusfeltet Grenda nordvest i Oslo, der hun inntil nylig bodde. Folk i Grenda stempler alt annet enn deres liksom «alternative» levesett som «konvensjonelt, etnosentrisk, kulturrelativt», men regner seg likevel som spesielt inkluderende, særskilt åpne og rause. Selv om alle er hvite og velutdannede og ordentlige i Grenda, og veldig, veldig like.

Les også: Tysk industri hjalp nazistene med penger. Ny bok viser hvordan (D+)

Eller hun raljerer med mobilavhengighet, den rare kommunikasjonen som foregår i sosiale medier. og vår krampaktige framvisning av vellykka fasader. «[Mobilen] later som den er modernitet og utvikling, men den er djevelens verk. Satan har tatt bolig i disse dingsene og frister oss med grønne og røde prikker som tilsynelatende bærer bud om at vi er ønsket», tenker Elin med henvisning til symbolet som viser om noen er på- eller avlogga Facebook, «men som i virkeligheten leder oss inn i synd og fordervelse».

Det er så gjenkjennelig at det nesten gjør vondt. Jeg har møtt alle personene i «Full spredning» i det virkelige liv. Er opptil flere av dem selv. Og ikke bare de mest sjarmerende og fornuftige av dem, heller. Jeg ler, men blir også flau. Litt avkledd, kanskje, og litt irritert, på egne og andres vegne. For en håpløs gjeng vi er, alle sammen, kan vi ikke bare skjerpe oss?

Elin er en vidunderlig sannsigerske, krass og skakk og kantete. Jeg digger henne, en kjærlighet som ikke minker av at Nina Lykke har utstyrt Elin med en ukonvensjonell barndom som ikke trenger røpes her. Elin gjør så godt hun kan, med det apparatet hun har, og det gjelder vel egentlig ganske mange av oss, samme hvor håpløse vi virker fra utsida. Kanskje er vi ikke så håpløse likevel.

Ok, så tar Elin alltid tatt i overkant mye ansvar for andres humør og velvære, og selvsagt burde hun ikke gjøre alt husarbeidet bare fordi ektemannen er en lat gratispassasjer, men det er en grunn til at hun fungerer sånn. Det alle som alltid forteller de pliktoppfyllende andre at de bør gi litt mer f ofte glemmer, er at det er folk som Elin som holder fellesskapets hjul i gang. De som stiller på jobb uten å ha lyst, som betaler skatt og holder det rent, og som effektivt demper det store indre skriket over hvordan livet faktisk ble. I hvert fall til skriket likevel bobler fram, som når Elin endelig tar bladet fra munnen og gir pasientene tydelig beskjed om hva hun faktisk tenker.

«Full spredning» er en morsom roman. Men også rørende. Og klok. «Hva om det ikke finnes noen forklaring, hva om det ikke finnes noen sammenhengende fortellinger, ingen helter og ingen skurker», tenker Elin, og «samme hvor mye jeg tenker og grubler og gjennomskuer meg selv, er det alltid noe igjen, helt innerst, som jeg ikke får tak i, og som ikke lar seg oppløse i forklaringer».

Ja. Sånn er det, tenker jeg. Men nettopp derfor er det fint at smarte folk som Nina Lykke skriver bøker. Så ser vi hverandre litt likevel, gjennom latteren og fasaden. Vi gjør så godt vi kan. Det er godt nok.

Selv om vi kanskje kunne vært litt høfligere med fastlegene våre.