Nær fortid i raske farger

TEGNESERIE

Øyvind Holen & Mikael Noguchi

«Drabant 3»

Cappelen Damm

Forrige bok i denne trilogien sluttet med en skikkelig mørk opptakt for en av personene i Drabant-universet: Camilla gikk med drømmer om artistkarriere, men nå må hun, akkurat som graffiti-vennene Fredrik og Victor, leve videre med, betale for, ta oppgjør med flokene som har viklet seg rundt dem. Det er Oslo ved inngangen til år 2000. Graffitikonflikten, med hiphopere på den ene sida, og myndigheter, Oslo Sporveier og vektere på den andre sida, er oppheta. I «Drabant» nummer 3 fores fiksjonen med noen karikerte motstandere som, etter hva jeg husker fra den tida, ikke er overdrivelser sammenlignet med virkelighetens.

Det hele starta i forstaden, og beskrev hvordan kids i Groruddalen med forskjellig bakgrunn ble trukket mot sprayboksens fascinasjon. Bedre eller verre forutsetninger for å lykkes i livet trekkes opp i forfatter Øyvind Holens manus uten særlig sentimentalitet. Livene deres inneholder det samme grumset som du har lest om i avisreportasjer og i Jan Bøhlers debattinnlegg om Groruddalen i år, 25 år seinere. Men i rutene til Holen og Noguchi ser vi mer, og vi ser det fra vennegjengens indre liv. Konflikter, selvhevdelse, virkelighetsflukt, og ikke minst trangen til å sette spor etter seg preger alle menneskers liv, men for noen blir det mer skjebnebestemmende. Skjebnene her bygges med rom for temperament, og fart til å holde oppe en viss spenning hele veien.

Etter å ha tilbrakt litt tid i rutene med graffitimalerne Fredrik og Victor, med Camillas tunge, såre/fjerne øyne, og med andre malere, og med familiemedlemmer rundt dem, har jeg følelsen av å ha møtt igjen folk jeg en gang kjente. Kanskje er det noe med generasjonen: Mange som trasket mer eller mindre samtidig i de samme gatene, har kjent en Victor eller Camilla eller Fredrik. I alle fall: der manus etterstreber virkelighetsnær handling, er tegningene realisme pluss, i sin graffitiarv. Som når Mikael Noguchi i karakter-portretter med dramatiske flater og skarpe ansiktstrekk øser ut en egen dramatikk. Det er fargerikt, men mørkt, også når han legger hverdagslig dramatikk i ei gusjegrønn stue, det røykes selvsagt altfor mye der, i fiolette nattlige tokt, med frihet djupt nede i den deilige nattfargen. Guttas ansiktstrekk har styggpen hard strek når Noguchi vil vise oss kostnaden av det de har vært igjennom. Han kan også veksle over i avslørende komikk.

Slutten, som snarere er en epilog, er overraskende søt og følsom – en fredfull landing etter all dritten som blir slengt etter de mest uheldige gjennom historien.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skjedde virkelig dette? Selv om de gir malerne en slags oppreisning, Holen/Noguchi her, så verken forskjønner eller overforklarer de dem som kjempet graffitikrigen i et Norge i «nulltoleranse-æraen». Denne delen av nær, norsk storbyhistorie, som Holen, som også er journalist, presenterer i et etterord full av dokumentasjon fra reportasjer om sakene, er jo fortalt i overskrifter og avisforsider før. Men det er så jeg hører opphavsmennenes stemmer i det de går i gang med prosjektet: – Det er en historie til her som kan, og bør fortelles! Og så begår de først og fremst en spennende oppvekst/ung voksen-skildring. Den hadde aldri vært i nærheten av å bli like rik i et annet format enn som tegneserie, tegnet av en tegner i graffitiscenens egne stilarter.

Virkeligheten overgår fantasien, sier vi gjerne. Men jaggu har de funnet god virkelighet å spinne en historie på her, på en base av nær, intens ungdomskultur og en av Norges styggeste kunstkonflikter. Og det var litt godt å se historien avsluttet.

Les også: Hverdagskåbbåy hilser fra nord