ROMAN
Birgit Alm
«Ensom planet»
Tiden
Det er ikke muntert på Sandaker. Ifølge Birgit Alms nye, lille roman «Ensom planet» kan det være deprimerende, på grensen til uutholdelig å leve i en kommunal leilighet der, slik den trygdede Boris har gjort.
Boris er ikke lenger til stede, han ble funnet død på en flyplass i Kina. Men før hans tragiske endelikt bodde han altså på Sandaker i Oslo, der fortelleren i romanen, Karianne, nå er i gang med oppryddingen etter den døde. Det er gjennom Kariannes blikk og Boris etterlatenskaper at det miserable og overraskende bildet av Boris trer fram.
Birgit Alm fikk mye ros for sin første roman «Endelig skal vi le», som kom i 2016. Oppfølgeren «Ensom planet» viser at Alm er en forfatter med en tydelig og engasjert litterær stemme. Hun skiller seg ut ved sitt klare valg av tema: det underprivilegerte Norge, her representert ved de som lever på trygd i kommunale leiligheter.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Karianne i romanen har selv en gang vært nabo til Boris i gården der man deler dusj og toalett. Men hun har klart å komme seg videre, inn i en jobb i Nav og til en bedre leilighet. Likevel, hun sliter både med selvbildet og med ensomheten. Hun vil gjerne innbille seg at livet hennes er vellykket sammenlignet med det livet Boris levde. Men kanskje hun bare lyver for seg selv. Hun var ingen nær venn av Boris, besøkte ham bare med lange mellomrom. Og en gang feiret de jul sammen. Noe Karianne helst vil glemme, eller bagatellisere.
I den flisetynne drøye 100 siders roman skriver Birgit Alm fram fortellingen om Boris uten å bli sentimental, svulstig eller pekefingeraktig. Boris har vært en av disse øldrikkende sofasliterne som ikke helt har klart å komme å komme seg på beina. Ved hjelp av store planer, som kinareisen, har han klart å holde på en slags verdighet og selvrespekt. Men den tomme leiligheten røper ham, det triste interiøret, de slitte klærne, luktene og det halvskitne sengetøyet forteller sin egen historie.
Birgit Alm bruker disse rekvisittene til å male fram bildet av Boris. Det er en effektiv og virkningsfull metode. Og med den delvis vellykkede Karianne som formidler klarer hun å skape en tvetydighet, en dobbelthet i fortellingen. Skjørheten i enhver tilværelse trer fram, muligheten for fall og nederlag. Birgit Alm har heller ikke falt for fristelsen til å gjøre Boris til et offer. Kariannes rydding avdekker et menneske på godt og vondt, og Karianne får seg et svært ubehagelig og overraskende støkk i livet under den avsluttende ryddingen av leiligheten.
Og hun hevner seg på den døde Boris på en ganske subtil måte, ved å glede et menneske som kanskje har det enda vanskeligere enn den trygdede Boris. Det er et imponerende velformet og velfungerende stykke litteratur Birgit Alm har klart å presse sammen på drøye hundre sider. Det er språklig presist og effektivt, uten noen gang å virke tørt. Som leser kunne man ønsket seg en mer fyldig beretning om den reisende Boris og hans dramatiske død i Kina, men man kan bare håpe at Birgit Alm våger å slå opp et større lerret ved neste korsvei.