Jon Fosse gir ut sin ellevte diktsamling, «Poesiar. Etter Henrik Wergeland». FOTO: Ivan Tostrup

Nasjonalromantisk Fosse

Jon Fosse gir ut sin ellevte diktsamling, fritt etter Henrik Wergeland.

 

LYRIKK

Jon Fosse

«Poesiar. Etter Henrik Wergeland»

Samlaget

Da Jon Fosse overtok Grotten i 2011 hadde han ikke lest mer av Henrik Wergeland enn litteraturinteresserte nordmenn flest, men som husets nye eier begynte han for alvor å ta for seg av Wergelands forfatterskap. Han leste, noterte i margen, streket under setninger og ord, før han skrev av notatene og startet bearbeidingen av det som har blitt hans nyeste diktsamling, «Poesiar».

Kanskje kan man kalle boken en form for «funnet poesi», altså dikt som er skrevet ved hjelp av ord, fraser, hele setninger hentet fra andre kilder, for så å bli satt sammen på nytt til en slags litterær kollasj. Fosse forklarer i bokens merknad at han ikke er i stand til å si hvor mye som er Wergeland og hvor mye som er han. Forfatternes språk har smeltet sammen og blitt til nye dikt, likevel ikke uten at Wergelands nærvær helt er forsvunnet.

En parallell mellom Fosse og Wergeland som kan spores i diktene, er den romantiske, til tider nasjonalromantiske tonen. Fosse skriver ofte med utgangspunkt i en liten bygd eller gård. Flere av diktene er befolket av husdyr, som lam, hester og okser, og naturen ellers, fjorden, skogen og fjellene blir hyppig beskrevet. Det er særlig i diktene der naturbildene er sterke, at forfatteren får fram en form for avmakt hos leseren. Her blir den voldsomme naturen satt opp mot det lille mennesket, noe som forsterkes ved hjelp av besjeling. Skyene har øyne, og «Mørket lyttar seg framover i natta». Gir naturen en illusjon om at mennesket ikke er alene, eller gjør den oss bare mer klar over hvor små og ubetydelige vi er i det lange løp? Gir den oss trøst eller motstand? Svaret er ikke gitt, og denne vekslingen står sentralt i Fosses dikt.

Det er ikke bare denne typen innsikter som vitner om at Fosse har skrevet en diktsamling hvor individet står i fokus. Et sted i samlingen står det blant annet: «skyene er skuggar av sekunder». Tiden spiller en sentral rolle i samlingen. Implisitt, men også mer eksplisitt når Fosse setter alderdommen opp mot ungdommen. Det handler om å bli eldre, og kanskje hanogså om tiden mennesket har til rådighet – ikke mer enn et sekund før det er slutt.

LES OGSÅ: Nordens beste romanforfattar

Et av temaene som gjentar seg er kjærligheten. Kanskje ikke overraskende i og med at Wergeland er godt kjent for sine kjærlighetsdikt, skrevet til idealkvinnen Stella. Men den opphøyde og idealiserte kvinnen eksisterer kun i hodet til dikteren. Flere av kjærlighetsdiktene er ikke bare fulle av forelskelse og vitalitet, de besitter også en brodd av tvetydighet. Ormen som viser seg i flere av diktene, tilfører dem samtidig et hint om en kommende ulykke.

Men ikke alle kjærlighetsdiktene har den samme dobbeltbunnen. Det gjelder også for noen av diktene hvor den døde kvinnen er motiv, med alt som hører til av sørgende og håp og optimisme om en evighet etter døden. Her blir språkbruken tidvis vel svulstig og sentimental. Det lyder som noe man har hørt mange ganger før, kanskje hos Wergeland, for eksempel: «den vakre sjel /er no ein himmel». Diktene er vakre, men blir ikke mer enn det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er i de mest ordknappe og tilsynelatende enkle diktene at Fosse triumferer. Med få ord og repetisjoner er han i stand til å skape en hel liten verden som inneholder alt fra menneskelig erfaringer, filosofiske innsikter og ubesvarte spørsmål. I flere av disse diktene ligger det en usagt dramatikk, men også vemod, og murrer. Når samlingen avsluttes, er det med inntrykket av at kretsløpet er sluttet. Tiden er over. Boken begynner og avsluttes på bygda, langt unna moderniteten, et sted svært mange helt sikkert har godt av å oppsøke. Og etter fjorårets mange klimadiktsamlinger hvor naturen blir et skremmende sted, er det en befrielse å lese Fosses dikt der naturen først og fremst er et sted hvor man søker etter fred.