Bøker

Når det gjør vondt å leve

Den gravide hustruens selvmordsforsøk er horisonten for «Om våren» - den tredje boken i Karl Ove Knausgårds encyklopedi til sin yngste datter.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Karl Ove Knausgård

«Om våren»

Oktober

«Om våren» er tredje bind i Karl Ove Knausgårds årstidssuite til sin egen datter. Hvert av de to første bindene besto av seksti kortprosatekster fordelt på henholdsvis tre høstmåneder og tre vintermåneder. I det tredje bindet er Knausgård kommet til våren, og han forlater sitt eget kompositoriske skjema og skriver en hel liten roman i stedet. Den utspiller seg i løpet av en enkelt vårdag i det livet han tilbringer med sin nyfødte datter, fra morgen til kveld Valborgsaften, 30. april 2014. I sentrum av handlingen er faren og datterens reise med bil til og fra sykehuset i Helsingborg der mor oppholder seg etter en tung depresjon og et selvmordsforsøk. Romanen er illustrert med Anna Bjergers røffe, ekspresjonistiske oljemalerier.

I «Om våren» vender Knausgård tilbake til den nesten grenseløse selvbiografiske fiksjonen han skrev i romanverket Min kamp: I et virvar av avmakt og bleieskift, pølsegrilling og depresjon, ansvarlighet og toalettbesøk og fortvilelse, skriver han ut lykken som også finnes der, av og til med et mesterskap det er vanskelig å la være å beundre.

Slik lyder det, for eksempel, da fortelleren husker tilbake på den dagen han og kona bestemte seg for å fortelle verden at de var gravide med familiens fjerde barn. De befinner seg på stranda på øya Fårö nordøst for Gotland. De tre barna deres har gått for å kjøpe is og kaffe til de voksne hvis de vil (ettersom Karl Ove unnlot å stille kaffen som ultimatum for is), og kona har akkurat lagt på telefonen etter å ha delt den glade nyheten med moren sin:

– Hva sa hun? sa jeg da hun hadde lagt på.

– Hun ble glad, sa hun.

– Det er bra, sa jeg og satte meg opp, stakk den glødende sigarettstumpen dypt ned i sanden ved siden av meg. – Jeg gleder meg til å fortelle det til barna.

– Ja, hva vil de si, tro? sa hun og så smilende på meg.

Det smilet gjorde godt.

I det samme viste de tre kjente skikkelsene seg et stykke bortenfor, de kom til syne over sanddynene, og av måten jentene holdt armene likesom varsomt foran seg på mens de gikk, forstod jeg at de hadde kjøpt kaffe til oss likevel.

Det er ikke så lett å forklare appellen i denne i og for seg enkle scenen. Det er så mange elementer fra romanen som spiller med og gir den dens sjarm. For det første vet vi at beretningen er skrevet som en henvendelse til fortellerens nyfødte datter. Han har allerede fortalt henne om morens tunge depresjon; at hun var i nød og fikk medisiner da hun ventet henne. Senere får vi høre om selve depresjonen som munnet ut i en overdose sovepiller. Det er vondt å lese om slike hendelser, samtidig som de forsterker romanens passerende glimt av bekymringsløs, høy sommer, av forventningsfulle samtaler og glade smil til det nesten uutholdelige. Fortelleren beskriver seg selv som en mann som stumper sigaretten i sanda på stranda, men også som en mann som motstår impulsen til å sette betingelser for barnas ønske om å spise is, og som får igjen for det i form av en kopp kaffe. Denne foreningen av selvutlevering og blyghet, selvforakt og stormannsgalskap, er typisk for den knausgårdske narsissismen mange vil kjenne igjen fra Min kamp. I Om våren blir den enda mer påtakelig, ettersom horisonten for fortellingen er konas lidelse og nød.

Spørsmålet jeg sliter med både å stille og besvare er hvor nært vi egentlig kommer nødens og lidelsens hendelse i dette verket. Fortellerens fortvilelse er udiskutabel, men den er også sluttet om seg selv. Og kanskje er jegets avmektige respons på selvmordsforsøket nettopp et forsøk på å markere grensene mellom jeget og den andre som noe absolutt uoverstigelig? Konas tilstedeværelse i teksten forblir uansett skyggeaktig og fjern, ja nesten marmoraktig urørt, helt fram til romanens avsluttende epilog, datert 13. april 2016. Der får vi vite at hun kom tilbake siste gang fra sykehuset våren 2014, at hun har vært der siden da, og at hun har skrevet to bøker i løpet av den tiden. I lys av selvmordsforsøket framstår romanens avsluttende læresetning både som enkel og komplisert, som selvinnlysende og helt ubegripelig: «Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for».