Bøker

Når alt raser: Hold på fasaden!

En far og to sønner tas av et leirskred. Guttene dør, faren blir aldri funnet. Mye ligger under overflaten i Kristin Vallas spennende nye roman.

– Alltid når vi snakker om å holde på fasaden, er det med et negativt fortegn. Men det er mye selvoppholdelse i å ha en fasade. Ingen kan gå helt rå og åpen gjennom livet uten å bli ødelagt, sier Kristin Valla til Dagsavisen.

Nitten år har gått siden hun brakdebuterte med romanen «Muskat». Siden kom «Turister», og to sakprosabøker om såpass ulike temaer som romantiske reisemål og bohemforfatteren Dagny Juel, før journalistikken tok over. Kristin Valla har blant annet jobbet i motebladet Costume og Dagbladet Magasinet, og som redaktør av Aftenposten-magasinet «K».

Leirras

Nå, 13 år etter forrige bok, kommer det endelig en ny roman. Den har fått tittelen «Ut av det blå», og er en spennende fortelling som starter med at et leirras river ei bygd og en familie i to.

Romanens hovedperson, Elin, er ti år idet hun mister faren og sine to storebrødre i leirraset. Hun og moren står alene igjen.

Som voksen jobber Elin i et motemagasin. Nå er også moren død. Idet hun skal rydde ut av boet, oppdager dattera at det er ting hun absolutt ikke ante om foreldrene sine. Dels motstrebende, dels nysgjerrig, føres hun ut på en reise som avdekker hemmeligheter som stiller alt hun trodde hun visste om faren, moren og oppveksten sin i helt nytt lys.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gåte

Kristin Valla nevner Lars Myttings bestselger «Svøm med dem som drukner» som en inspirasjonskilde, og det er ingen dårlig sammenligning: I begge bøkene drives hovedpersonen fra bygda ut på en nokså ubehagelig sannhetssøken.

– «Ut av det blå» utforsker hvilke forsvarsmekanismer folk har. Hvor mye skal man by på seg selv i vår åpenhetskultur? Kanskje er det ikke alltid det rette for alle å fortelle alt. Kanskje er det like bra å holde noen ting for seg selv, sier Kristin Valla.

Les også: Bokhandlerpris til Mytting

Selvpresentasjon

Det kan gjelde i kjærlighet også. Parallelt med at hun nøster opp i foreldrenes hemmeligheter, møter Elin en mann. Kan forfatteren Ola være den rette for henne, hun som skjems av å vise ham det hun jobber med i motemagasinet?

– I dag snakker vi mye om hvordan vi redigerer og presenterer oss. Men det er noe folk har holdt på med i uminnelige tider. Lenge før sosiale medier. Ikke minst på små steder der folk liksom vet alt om hverandre, sier forfatteren.

– Jeg tror mange som kommer fra et lite sted har kjent på det der med å komme tilbake til hjembygda og møte gamle kjente, og føle at man dyttes tilbake til den posisjonen man en gang hadde. Som om man fremdeles er det barnet eller den ungdommen man var da man forlot hjemstedet. Det kan være trygt. Og svært ubehagelig.

Saken fortsetter under bildet.

Kristin Valla med ny roman, Ut av det blå.

– I dag snakker vi mye om hvordan vi redigerer og presenterer oss. Men det er noe folk har holdt på med i uminnelige tider, sier Kristin Valla. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Reelt skred

Kristin Valla vokste selv opp i bygda Finneidfjord i Nordland, med rundt fem hundre mennesker. Den står på den triste lista over åsted for dødelige ras i Norge.

– På nittitallet gikk det et stort leirras i Finneidfjord. Det var første og eneste gang bygda mi kom på førstesida av VG. Raset var utrolig opprivende, så klart, for et lite samfunn. Leira feide med seg den fine badestranda, to bolighus, et stort stykke av E6. Og fire mennesker. En kvinne ble aldri funnet, sier hun.

Les også: Kinosommeren: – Det har handlet om været og «Løvenes Konge» (Dagsavisen+)

Nordnorsk oppvekst

Kristin Valla hadde lyst å dikte rundt hendelsen. Dikte videre. Skrive noe fra Nord-Norge, slik folk lenge hadde foreslått at hun skulle. Men det var vanskelig. Føltes lenge feil.

– Jeg var redd for at folk skulle tro at jeg skrev om min egen far. Jeg – som Elin i boka – hadde vel alltid følt at min oppvekst i Finneidfjord ikke var representativ for hvordan det er å vokse opp i nord. At jeg ikke var kvalifisert til å skrive «den store nordnorske familiekrøniken» folk spurte etter. Dessuten ville jeg ikke at folk skulle føle at jeg utnytta tragedien.

– Men så ringte jeg dattera til rasofferet i Finneidfjord som aldri ble funnet, og hun fortalte veldig fint om hvordan det er å miste noen på den måten. Og jeg forsto at dette gikk an å skrive om likevel. Jeg har endra på veldig mye. I boka mi går skredet i 1985, for eksempel, ikke i 1996. Og antallet offer er forandra. Dessuten har jeg brukt erfaringen min fra motebladbransjen. Så vidt jeg vet er det ikke skrevet noen norsk roman fra det miljøet før, sier hun.

Viktig pynt

Hovedpersonen Elin har et mildt sagt ambivalent forhold til jobben sin som journalist i et magasin som holder seg mest på overflaten. Hun er ofte usikker på hvordan hun skal kle og te seg. Egentlig ofte usikker i livet generelt.

– Hun føler at mye av det hun driver med er så tullete. Er utdannet journalist, og kjenner folk som driver med nyheter og viktige ting, samtidig som hun selv skriver om leppestift og «i år er geometriske mønster in igjen». Samtidig klarer hun ikke la være å dømme hvert menneske hun møter etter hvordan de går kledd. Han går i svensk dress, hun har litt for stor jakke, og så videre. Egentlig sitter hun jo på en spesiell kompetanse innen klær og mote, det er bare det at hun ikke tør stå helt inne for at dette er noe som betyr noe for folk. Men jeg tenker at det gjør det. Det å ha det fint rundt oss og pynte oss er noe helt universelt, som mennesker gjør verden over. Fordi vi trenger det, sier Valla.

Les også: Krangler om utleie i det nye hovedbiblioteket i Oslo (Dagsavisen+)

Mer fra Dagsavisen