Bøker

Muligheten 
av en forfatter

«Svenskene har ikke demokrati. De er fascister.» Michel Houellebecq bruker sin verbale slegge mot Skandinavia i filmen «Kidnappingen av Michel Houellebecq». Å møte forfatteren ansikt til ansikt gjør ikke saken stort bedre.

BERLIN (Dagsavisen): - Det er vanskelig for meg å bedømme om jeg er en person som er interessant for andre eller ikke. Jeg har sett filmen flere ganger, og jeg liker fortsatt best de scenene der jeg ikke er i fokus, sier Michel Houellebecq og smiler bredt da Dagsavisen møter han under filmfestivalen i Berlin.

Han kan faktisk smile, rødvinsleppe og gustent oppsyn til tross, forfatteren som har etterlatt seg et slep av raseri, fortvilelse og jublende lesere med sine uttalelser om sexkjøp, kvinnesyn og agg mot muslimer, det vestlige levesettet, Frankrike og det politiske klimaet i Europa generelt hvor han lar seg plassere i en slags brå høyreliberalistisk kurve.

Romanene hans, som «Kartet og terrenget», «Muligheten av en øy», «Lanzarote» og «Plattform», har gjort han til den mest leste av samtidsforfatterne i Europa i dag. I filmen «The Kidnapping Of Michel Houellebecq», der han spiller seg selv i en mellomting mellom et dokumentarisk «intervju» og en fiktiv krimhistorie, byr han bredt på seg selv. Her viser han fram sine svakheter, snakker om litteratur, sitt eget liv, hva han liker og spesielt hva han ikke liker. I åpningsscenene vil han for eksempel male de lyse veggene i leiligheten sin mørke fordi det hvite minner han for mye om Skandinavia. Det er bare ett av flere spark han har til det nordiske.

Misliker skandinavisk modell

- Jeg tror egentlig ikke at Skandinavia er verre stilt enn Frankrike når det gjelder utøvelse av demokrati, men når det er sagt, så har jeg ingen tro på demokratiet som styreform, og jeg er imot enhver form for parlamentarisme. Jeg tror bare på en direkte form for demokrati. Det vil jo si at alle de såkalte demokratiske statene i Europa har en stor mangel, sier han og suger inn kinnene rundt e-sigaretten som nå har erstattet hans mest kjente varemerke, en tent sneip mellom langfinger og ringfinger.

- Jeg har et inntrykk av at i Norge og Sverige er de demokratiske prosessene enda mer regulert og styrt ovenfra enn andre steder. Derfor er jeg spesielt lite glad i den skandinaviske modellen, sier han.

Du har forfengelige forfattere, A4-forfattere og forsofne forfattere. Og du har Michel Houellebecq. Han sitter i krøllete dongeriskjorte og flekkete bukser, akkurat som i kvasidokumentaren der han går ensom rundt i Paris‘ drabanter og skjøtter gamle vaner før han blir kidnappet. Hans selvoppnevnte dårlige sider gis bred plass der han sutrer seg gjennom et fangenskap med store måltider, mye rødvin, så mye røyk han orker og til og med den landsbyens prostituerte på kjøpet. Han opparbeider seg noe av et Stockholmssyndrom der han gis mulighet til å sosialisere rundt livets goder og litterære utlegg - hos tre brødre og deres aldrende foreldre, i en frihetsberøvelse av en tredjepart vi aldri får vite navnet på. Selv Houellebecq selv lurer på hvem det kan ha vært.

- Jeg vet ikke hvem som ville hatt interesse av å kidnappe meg. Kan det ha vært Frederic Mitterand? Ikke Holland, tror jeg.

Houellebeck foreslår selv at Frankrikes daværende kulturminister vitterlig kidnappet han i 2011, da han i noen dager forsvant fra jordens overflate under pr-kampanjen for boken «Kartet og terrenget», og mediene gikk så langt som påstå at han var tatt av al-Qaida. For filmskaper Guillaume Nicloux var dette et påskudd for å lage en film der forfatteren kunne improvisere over gitte temaer, med en fiktiv historie som grunnlag.

- Jeg ville finne noe som svært få vet om Houllebecq. Regissøren Robert Bresson sa en gang at en skuespiller kun er en modell. På samme vis ba jeg aldri Michel om å spille foran kamera, men at han måtte være seg selv. Målet var å finne personen Houellebecq, den som er fjernt fra det medieskapte bildet av Frankrikes «enfant terrible» forfatter. Den menneskelige siden ved han kommer fram ved at vi plasserer han i situasjoner han selv ikke er vant med, men som samtidig har alle de ingrediensene han setter pris på. Drikking, røyking, sitte rundt bordet og spise god mat, ha sex og - tro det eller ei - råkjøre med bil, forklarer regissør Nicloux.

Smigret over å bli spurt

Houellebecq selv mener iscenesettelsen av egen figur er tett knyttet opp mot han som forfatter. Likevel er filmens portrett av hvordan han lever et stille liv i et nedslitt drabantområde virkelig. Omgangskretsen teller en gammel arkitektvenn og en søster, og utover det er forlag og agent eneste treffpunkt.

- Jeg krever til enhver tid å velge hvilke roller jeg spiller og hva jeg skal delta i for å belyse det jeg står for. Jeg ble smigret av å bli spurt om å være objekt i en hel film, men samtidig var jeg tilbakeholden fordi det er et stort ansvar. En filmproduksjon involverer mange personer og mye penger.

- Filmen er fiksjon, men ser du den likevel som en biografi over deler av ditt liv?

- Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv også. Da jeg bodde i Mexico måtte jeg ha livvakter rundt meg for å ikke bli angrepet, og det får deg til å tenke. Kan det virkelig være slik at noen kunne kidnappet deg? Jeg vet ikke, men filmen stiller noen spørsmål rundt det å være en offentlig person. Å være med i en film som seg selv er som å bli hypnotisert. Det får deg til å glemme mye av det du har gjort tidligere i livet. Og det aller meste i filmen er improvisert. Min inngang er lik den jeg har når jeg skriver. Jeg tømmer bevisstheten. Jeg må være helt blank om jeg skal ha muligheten til å være kreativ, sier Houellebecq, som vegrer seg for å si noe om hvordan han ser på seg selv som forfatter.

Savner annen hverdag

- Klimaet for samtidslitteraturen har vært bedre i enkelte tidligere epoker, men når det er sagt så er det mye god litteratur som skrives i dag. Jeg vil gå så langt som å si at kvaliteten nå på begynnelsen av det 21. århundre er over gjennomsnittet sett i forhold til andre perioder. Hvem og hva dette gjelder? Nei, det vil jeg ikke uttale meg om. Det blir feil.

- I filmen knytter du et særlig sosialt bånd til de som kidnapper deg. Ser du prosessen med en slik film som en del av en personlig utvikling?

- Nei, jeg savner det ikke. Jeg er ikke nostalgisk anlagt. Men jo, jeg savner muligheten til å gjøre noe annet i hverdagen. Livet mitt er ikke så interessant når alt kommer til alt. Og maten var god. Særlig pølsene. Men sannheten rundt de dagene i 2011 var at internett ikke virket, jeg fikk ikke tilgang til noe, og møtte ergo ikke opp der jeg skulle. Det var først etterpå at jeg fikk vite om oppstandelsen rundt min «forsvinning», sier han.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen