Bøker

Mors mørke

En skjør sønn, en mørksinnet mor, en dragning mot rus. Et forhold. Niels Fredrik Dahl skriver musikalsk om menneskets nattsider i sin første roman på åtte år.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Niels Fredrik Dahl

«Mor om natten»

Oktober

Han var en skjør baby. Sannsynligvis hjerneskadd, trodde klinikken. «Vissen», tenkte moren. De tok feil. Det var ingenting fysisk feil med fortelleren i Niels Fredrik Dahls nye roman, «Mor om natten». Men han var sønn av en mørk mor, en kvinne som hadde sett verdenskrigens bomber og familiens økonomiske fall, som opplevde at søsteren døde i barsel, og som selv følte en sterk dragning mot døden.

Moren lider av migrene. Gjennomgår perioder med depresjon der hun kjenner seg som en sandørken, «et stort øde øde». Hun ønsker stadig å gå ut av livet, skriver hun i journalen hun selv kalte «nattboken», «men så gråt et barn, og jeg snudde meg for å trøste og hjelpe. Livet var sterkere og ropte på meg». Fortellerens mor er av typen som selv idet hennes mor stryker henne over håret og sier hun er glad i henne, vet at det ikke kan være sant, at hun nok lyver.

I dette vokser romanens forteller – nå en voksen forfatter – opp. Han lærer å liste seg. Å tyde lyder, bak den andre siden av døren, fra etasjen under de knirkende gulvplankene. Utvikler en særlig sensibilitet. Som liten er han usikker på hvor moren slutter og han begynner. I hvert fall når de er ute i det offentlige rom. Som ungdom og voksen tar han sterk avstand fra henne. Avskriver henne. Han har sitt eget liv. Skulle han skrive noe om sin familie, må det bli farens eventyrlige oppvekst i Egypt han vil vise fram. Ikke morens mørke.

Men slik blir det ikke. «Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det. Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min». «Mor om natten» handler, som tittelen røper, om fortellerens mor, og om hans forhold til henne. Om å være familie, inntanglet i et nett man ikke alltid ser, og langt mindre vet å vikle seg ut av. Niels Fredrik Dahl skriver sårt og åpent, samtidig tydelig finslipt, om ambivalensen i forholdet. Om alt det som aldri kunne utsies da moren var i live. Om «det som døden har gjort mulig: å avdekke styrken i kjærligheten mellom mor og meg. Det jeg avskrev mens hun levde, den jeg tenkte på som nærmest ikke-eksisterende – eller som jeg ikke ville ha».

Det river i hjertet. Mønstrene han kanskje ser, men ikke klarer å endre. Hvordan han tar imot konvolutten med morens nattbok ikke fordi han har lyst på boka, det har han absolutt ikke, men fordi hun skulle slippe å miste ansikt. «Eller aller mest for at jeg skulle få slippe å se at hun mistet ansikt» (min utheving). Nyansene i det, i spillet, i kommunikasjonen. Den enorme ensomheten som omgir menneskene. Også de som burde være nære. Særlig de som burde være nære. Siden skal han lese i nattboka om at moren gikk mange år i terapi, men at hun aldri turde åpne seg ordentlig for terapeuten, aldri gråt foran han. Da ville han ikke ha henne, tenker hun, verken som kvinne eller pasient. I stedet skriver hun usendte – usendelige – brev til ham i nattboka.

Fortelleren henvender seg til et «du». Til partneren, en kvinne som også skriver. En kvinne han tror er like alene som ham selv. Som han tydelig elsker og respekterer og beundrer, men ikke alltid prioriterer høyest. I noen livsfaser kommer alkoholen like høyt. «Mor om natten» er også en bok om rus, om alkoholikerens logikk og strenge regler. Illusjonen av kontroll. Han drikker jo bare ute, ikke hjemme. Hjemme, men kun ett glass. Flere glass, men kun vin, ikke sprit. Sprit, men kun avec, ikke vodka. Og så videre. Bare «én ting er verre enn det å drikke, og det er å ikke drikke».

Akkurat nå drikker han ikke. Han skriver i stedet. Viser gjerne fram håndverket, konstruksjonen av en person, en historie. Utvalget. Dette er ikke nøytral dokumentasjon, om slikt i det hele finnes. Det er lett å lese «Mor om natten» som selvbiografi, og tre den såkalte virkeligheten over fortellingen. Men det er ikke en roman som trenger det, eller egentlig tjener stort på det. Temaet: mødre og sønner, avstand og nærhet, lys og mørke, gjelder ikke én familie, men mange. «Mor om natten» vekker tanker om arv og miljø, om generasjoners gang, og om muligheten for å bryte med det man kom fra. Konklusjonen er kanskje ikke så oppløftende. Men også i det kan det ligge en slags trøst.