Bøker

Mørkt og morsomt mordmysterium

Mann etter mann faller død om i skogen. Kan det være rådyrene som står bak? Olga Tokarczuks spennende mordgåte viser at nobelprisvinnere absolutt ikke trenger være tunge og kjedelige.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Olga Tokarczuk

«Før plogen din over de dødes knokler»

Oversatt av Julia Wiedlocha

Gyldendal forlag

«Jeg er kommet i den alderen og dessuten i en slik tilstand hvor jeg alltid burde vaske føttene mine grundig før jeg legger meg, i tilfelle ambulansen henter meg om Natten». Slik åpner Olga Tokarczuks roman «Før plogen din over de dødes knokler», som kom på polsk i 2009, i oversetter Julia Wiedlochas gode norske oversettelse.

Saken fortsetter under bildet.

###

Tonen er satt. Det skal handle om døden. Men på en morsom, eller i det minste galgenhumoristisk, måte, filtrert gjennom en original gammel dames førstepersonsfortelling. La ikke den underlige, høylitterære tittelen – et sitat fra den britiske romantiske poeten William Blake (1757–1827) – skremme deg vekk. Ei heller fortellerens festlige hang til å la det hun regner som Viktige Ord skrives med Stor Forbokstav. Tokarczuks tekst er verken tung eller vanskelig, selv om den er full av fine bilder, uventede skildringer, gode observasjoner. Av humor fordekt som sinne, og omvendt.

Les også: Olga Tokarczuk var blant Dagsavisens favoritter til Nobelprisen, som hun fikk 

Fortelleren, altså den gamle damen, heter Janina, et navn hun hater. Hun liker best å gi andre mennesker nye navn som passer dem bedre enn døpenavnene. Tidligere var hun bruingeniør, men ymse diffuse helseplager gjør at hun nå heller underviser de yngste barna ved grendeskolen i engelsk, selv om hun egentlig er gammel nok til å pensjoneres. Hun bor på en høyslette like ved den polske grensa til Tsjekkia. Det gjør svært få andre. Vinden blåser nær konstant, om vinteren hindrer snøen framkommeligheten. Husene er få og med langt imellom. Janina passer på dem folk utenfra bruker som sommerboliger.

Les også: Fakta om Olga Tokarczuk

Hun har dessuten ukentlige treff med Dyzio, en IT-tekniker som har viet livet til å oversette William Blakes dikt til polsk, men utover det er hun veldig mye alene. Tida bruker hun blant annet på å stille horoskoper, fast overbevist om at alt – absolutt alt – som er å vite om et menneskes liv og død kan leses utav stjernene og planetenes posisjoner på himmelen.

Les også: Fosse forsvarer Handke (D+)

De er få fra før på høysletta, og blir raskt færre. I første kapittel blir den ubehagelige naboen Janina kaller Store Fot funnet død i det like stygge og ustelte huset sitt. Janina og en annen nabo, som hun kaller Duglaus, steller liket før politiet kommer. Så baller det på seg. Det dukker opp enda et lik, siden enda ett, og enda ett. Alle menn, alle drept. Først ut av de prominente herrene er Lensmannen, som blir funnet i en grunn brønn, med snøen rundt seg full av dyrespor. Da han avhørte Janina i forbindelse med hennes døde nabo Store Fot, stilte han seg meget skeptisk til hennes forslag om at det nok var skogens dyr som sto bak Store Fots død, som hevn fordi han drev med krypskyting.

Les også: «Handmaid's 2» fikk prestisjepris, men kun etter at juryen omgikk reglene

Janina liker ikke krypskyting. Eller skyting og jakt generelt. Hun spiser ikke kjøtt, og syns det virker komplett logisk at skogens dyr ønsker hevn for dyredrapene jegerne begår. Like logisk som at stjernene styrer menneskers liv. Hun er ateist omgitt av mer og mindre hyklerske katolikker, og skeptisk til menns makt i et dypt patriarkalsk land. Alt dette gjør henne rimelig eksentrisk, i hvert fall i grendefolkets øyne.

Kan hun likevel være en sannsigerske? Leseren må selv avgjøre hvor pålitelig hun er som forteller. Kan man stole på en som i fullt alvor tror at menneskers dødsårsaker står skrevet i stjernene, og som tilsynelatende faktisk tror at de ulike samfunnstoppene som dør i skogen faktisk blir drept av hevngjerrige dyr? Viktig informasjon rulles sakte opp, og spenningen er der til siste kapittel.

Spørsmålet om normalitet står sentralt i hele fortellingen. Hva gjør noen mer normale enn andre? Hvorfor er det for eksempel regnet som normalt å spise dyr, men som unormalt å si ifra om det man misliker? Er det greit at mennesket regner seg selv som viktigere enn dyrene, og noen mennesker som viktigere enn andre? Janina tråkker stadig over grensene for forventet oppførsel. Det får mange komiske, men også skumle og ubehagelige, følger.

Les også: Hun skriver om incels og terrorfare på Blindern (D+)

Det er helt greit å lese «Før plogen...» kun som det spennende, velskrevne mordmysteriet romanen så absolutt er. Men boka er rikere enn som så, med sitt tidvis avdempede, tidvis rungende eksistensielle rop: Hvem er vi, og hva er det egentlig vi driver med her i livet? Olga Tokarczuk briljerer med originale skildringer av mennesker og miljø, av natur og dyr og sanseopplevelser. Hun krydrer med ymse vittigheter («Sånn er det alltid med lommelykter, de er bare synlige i dagslys») og innleder hvert kapittel med et Blake-sitat. Gir dessuten indirekte kritikk av polsk byråkrati, av sammenfiltringen mellom religion og samfunnsliv, av menns makt over kvinner.

Olga Tokarczuk ble i år utnevnt til vinneren av Nobels litteraturpris for 2018. Uansett hva man tenker om Det svenske akademiet som jury, er det liten tvil om at den polske forfatteren er verdt både ære og prispenger, både for «Før plogen...» og for den andre boka hennes jeg har lest, reiserefleksjonene «Løperne» (oversatt 2018). Det blir spennende å se om Olga Tokarczuks norske forlag Gyldendal framover velger å oversette enda flere av de ti-tolv andre bøkene hun har gitt ut på polsk siden debuten i 1989. Jeg håper det.