ROMAN
«Et siste kyss» er en stram studie i ansvarsløshet, likegyldighet, skam, skyld og hevn. Det hele penslet ut på snaue 200 sider i et velfungerende språk.
Marita Fossum har skrevet en fortelling som har mange av krimsjangerens elementer og overraskende vendinger, men den gir aldri leseren hva som forventes. Forfatteren skriver seg tett opp mot det man kunne kalle den uforutsigelige virkeligheten, og dermed ubehaget og den ekle erkjennelsen av hvor urettferdig livet kan være. Altså et godt strekk unna det man kalle krimformelen.
Og til lett irritasjon for en leser som håper på litteraturens forsonende effekt. Noe Fossum altså ikke ser seg i stand til å gi. Derimot kan man tillate seg å mykne i hennes svært presise, usentimentale og fuglelette skrift, som langsomt folder seg ut mot det man kalle overraskende, dramatiske situasjoner.
Det er den middelaldrende Adrian, med tre skilsmisser bak seg, som innleder romanen. Han omtaler seg selv i tredjeperson, et effektfullt grep, som gjør at han framstår forholdsvis sympatisk, men likevel med disse dryppene som straks gir leseren det lille grøssende ubehaget.
Dette er en mann som har vandret gjennom fem tiår uten noen gang å ha blitt rystet følelsesmessig eller på annen måte. Akkurat nå lever han alene, men med en kjæreste, Helen, et behagelig forhold som ikke utsetter ham for verken utfordringer eller beklemmende krav. Selv om Helen kunne være krevende «følte han seg aldri direkte rammet av frustrasjonene hennes, han bare sto i vinden, og før han visste ordet av det var uværet over». Forholdet til Helen ga ham dessuten «en form for ro og sindig tilbakeholdenhet, noe som så ut til å virke svært tiltrekkende på kvinner. Og det hadde han benyttet seg av, selvfølgelig ...»
Men denne Helen, som er jurist, enke, alenemor og altså singel, får ganske snart en sterk følelse av at hennes kjæreste har noe på gang, og begynner å spionere på ham. Det har han også, men det hele er svært hemmelig, og dessuten er hemmeligheten veldig ung.
Hun heter Simone og er forfatter, og hun trenger Adrian som informant til et prosjekt. Hun skriver om sin egen familie, og spesielt om moren, som tok livet av seg. Den fjerde sentrale personen i romanen er Helens datter Therese, også hun skrivende på en roman. Disse fire stemmene i romanen blir etter hvert viklet inn i hverandres liv på snedige, overraskende og dramatiske måter.
Det hele flyter langsomt og rolig framover i Fossums svært bevisste språkføring. Men så plutselig skjer det noe, den bedagelige Adrian kommer ut av skallet og viser fram sin mørke side. Og konsekvensene blir tragiske, men ikke for Adrian. Andre plutselige vendinger og overraskende avsløringer bidrar også til temperaturøkning i romanen, og til en urovekkende følelse av skjulte hendelser i fortida.
Lite kommer opp til overflaten. Det meste anes og antydes, og det virker sterkt og overbevisende og fint balansert. Selv om det ikke skal være unevnt at romanen også kan bli vag, og at nettopp det kan oppleves litt frustrerende for leseren. Det trekkes mange tråder til Adrians fortid som forblir i det dunkle.
Likevel framstår Marita Fossums figur Adrian som et overbevisende portrett av en mann som urovekkende nok klarer å leve fint med skyld og skam. «Et siste kyss» er derfor nok et eksempel på Marita Fossums fine kvaliteter som forfatter.