Jon Michelets første bind i trilogien om krigsseilerne lover svært godt for fortsettelsen. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Monument over krigsseileren

Endelig, etter 70 år har vi fått den første store romanen om de norske krigsseilerne. Den holder mål, til overmål. Jon Michelets «En sjøens helt. Skogsmatrosen» er første bind i en varslet trilogi.

Bøker

ROMAN

Jon Michelet

«En sjøens helt. Skogsmatrosen»

Oktober

 

«Skogsmatrosen» er ikke et pinglete, sammenkokt, stramt lite epos, men et digert raust og røft Jon Michelet-dokument på 800 sider. En kronologisk dag til dag beretning fortalt med vitalitet og overskudd, med et oppkomme av historiske og geografiske kunnskaper, med salte dialoger, med humor og galgenhumor, og med en understrøm av respekt og varme for disse gutta som plutselig ble kastet ut i en brutal krig på havet. Det skal også bemerkes at underteksten har en sterkt kritisk tone, mot myndigheter og rederi.

 

Romanen er en tradisjonelt oppbygd fortelling, med dagbokformen som et viktig, vitaliserende element. Det gir også romanen et snev av pedagogisk historieundervisning, som på ingen måte oppleves som tørr kunnskapsformidling, men underbygger troverdigheten i boka. Det hersker ellers liten tvil om at dette er skrevet av en mann som selv har hatt skipsdekk under skosålene. De mange fine dialogene og de skarpt tegnede karakterene er selve drivet i denne store fortellingen.

 

Romanen åpner i desember 1939. Den 18 år gamle Halvor Skramstad fra Rena får hyre som lettmatros på Wilhelmsensrederiets skip «M/S Tomar». Det er en titusentonner som går i stykkgodsfart, med anløp i havner i fjerne Østen, Australia og USA. Unge Skramstad tar farvel med foreldre og søsken, og regner med å være tilbake på Rena sommeren etter. Slik skal det ikke gå.

 

Da Halvor og besetningen får høre om overfallet på Norge 9. april 1940, befinner skipet seg midt i Det indiske hav. Forvirring, uro, raseri og en følelse av å være fanget i en håpløs situasjon preger et skip som hittil har seilt under nøytralt flagg. Nå får de plutselig beskjed om å gå til nærmeste tyske havn! Et påbud kaptein Nilsen slett ikke har til hensikt å følge. Heller ikke hører de om andre norske skip som lar seg dirigere til tyske havner. Skipet legger til havn i Aden, omgitt av den engelske flåte. De får høre at danske skip nå seiler under engelsk flagg. Det blir etter hvert avklart at norske skip kan fortsette å seile under norsk flagg. Men skipet skal inn i krigstjeneste, og alt må males grått.

 

Jon Michelet er en dreven forteller. Han klarer å skape spenning og forventning, og samtidig gi oss en viktig og vesentlig bit norgeshistorie. Det er høy temperatur og sterke følelser blant mennene på «Tomar», og det er mye frustrasjon over mangelen på informasjon.

Jon Michelet har imidlertid utstyrt skipet med en gnist som også er en ivrig radioamatør, og takket være ham tilflyter det skipet atskillige nyheter om krigens gang i Norge. Lettmatros Skramstad, som på skipet har fått kallenavnet «Skogsmatrosen», får til sin store skrekk høre at det er falt tyske bomber over Rena, uten mulighet til å få bekreftet eller avkreftet om noen i hans familie er rammet. Slik må det ha vært for tusenvis av norske sjømenn som seilte ute i disse skjebnesvangre årene. Jon Michelet gir et sterkt bilde av «følelsen av å være fanget på havet», uten kontroll over sin egen skjebne. Men også det utrolige samholdet, motet og viljen til å stå last og brast med skipet, er en tydelig understrøm.

Den engasjerte Jon Michelet har naturlig nok en tydelig stemme i romanen. Og det er verdt å merke seg at opprettelsen av Nortraship, fondet som etter krigen skal sørge for å gi norske uteseilende sjømenn bonus for «tort og svie» etter krigen, med stadighet er et viktig tema i romanen. Det skal bli svært spennende å følge dette temaet videre i de neste to bøkene.

Jon Michelet legger ikke fingrene imellom når det gjelder å tukte de høye skrivebordsherrer som sitter på baken i London. Han har lagt inn noen særdeles ramsalte episoder, som i klartekst forteller mye om følelser og holdninger blant menige sjøfolk og deres følelser for øvrigheten. Her fortelles det eksempelvis at sjøfolk som ble torpedert, og måtte forlate skipet for å gå i livbåten, ikke fikk utbetalt hyre fra det øyeblikket de forlot skipet!

Jon Michelet kjenner sin historie, og i denne romanen serverer han den slik han alltid har gjort, med blikket nedenfra. Og da kan den som kjent få et pinlighetens skjær for dem som sitter øverst.

 

Forfatteren presenterer sine lesere for en gjeng med sjøfolk med variable egenskaper og talenter. Dette var en tid da det «å gå til sjøs» var en respektabel og spennende yrkesvei, også for unge begavede gutter fra arbeiderklassen. Her er menn med store historiske kunnskaper og med kunstneriske talenter. Pedagogen Michelet sørger for at leseren får sin store dose med innsikt i geografi og språkkunnskap, i historie og sjømannskap. Det hele vevd sammen med episoder fra havnebarer og havnebyer fra så forskjellige steder på kloden som Thailand, Australia, østkysten av USA, Liverpool og Reykjavik. Og naturligvis er det blitt plass til både kjærlighet og erotikk, i passelige mengder.

Hovedpersonen i romanen, Halvor Skramstad, er en begavet, rettskaffen, alminnelig norsk gutt, kanskje med hensikt skåret til uten de store avvik av noe slag, og nettopp derfor med gjenkjennelsens mulighet. Også dette valget er et bidrag til romanens troverdighet. Jon Michelet har med talent blandet fakta og fiksjon i denne store romanen, og helt tydelig også brukt sine egne erfaringer og opplevelser som tilskudd og bakteppe.

 

Denne første romanen i trilogien avsluttes med et katastrofalt drama på havet, også det skildret og beskrevet med en detaljrikdom og en innsikt i menneskelig psyke som imponerer. Kanskje kan det innvendes at romanen tøyer leserens tålmodighet til bristepunktet med sin intensitet og sin kunnskapsmengde. Likevel, de fleste vil la seg forføre og henføre av Jon Michelets utilslørte og rause fortellerevne.

 

Les også: Livsverk om krigsseilerne