Monica Isakstuen – «Rase»: Intenst om rasende mor

ROMAN

Monica Isakstuen

«Rase»

Pelikanen

«Jeg vil være mild, trygg og rolig», sier moren i Monica Isakstuens nye roman «Rase». Men som tittelen antyder er det helt andre egenskaper som bryter overflaten når hverdagen inntreffer.

Bare to år etter den brageprisvinnende «Vær snill med dyrene» er Monica Isakstuen på banen med en ny roman om forholdet mor-barn. På mange måter oppleves den som en fortsettelse og videreføring av temaet i prisboka. Men «Rase» er ikke like original og kreativ i utformingen som prisromanen. Den nye romanen har imidlertid et språklig driv og en temperatur som understreker Monica Isakstuens litterære kvaliteter. Fortellingen flyter tidvis langt over fartsgrensen i et oppramsende, desperat toneleie som maner fram fortvilelse, sinne og raseri.

Jeg-fortelleren er en kvinne med tre små barn, en liten jente fra et tidligere forhold og tvillinggutter på fire år. Sammen med den nye ektemannen har hun flyttet inn i et nytt hus, med stor hage. Gjennom romanen skifter blikk og scene, fra tida før ekteskapet, den første forelskelsen og den strabasiøse tvillingfødselen. Disse fasene i livet manes fram med presise karakteristikker.

Men det er nåtidsplanet med den pågående kampen mellom den moren hun vil være, i tankene, og den som utfolder seg i dagliglivet – som er romanens vitale sentrum. Denne moren henvender seg ikke bare til barna, men også til et du, som er den langt mer rolige og avspente faren. Kvinnen understreker hele tida sine gode forsetter, sitt ønske om å være den gode mor, men ordene som kommer ut av munnen er sinte og hvesende, og hendene griper altfor ofte og altfor hardt i de små armene og kroppene.

Tematikken er ikke original, snarere velkjent og gjennomterpet. Og Monica Isakstuen bidrar ikke med nye, oppsiktsvekkende synspunkter. Hun klarer likevel å vise fram følelser og situasjoner som både er gjenkjennelige og avslørende og har stor underholdningsverdi i kraft av forfatterens stilistiske talenter.

Det er en undersøkende og prøvende tone i boka. Den stiller seg hele tida spørrende til det ukontrollerte raseriet som plutselig velter fram. «Jeg som elsket dyr», sier moren, med forundring. Jeg pleide da aldri å være så sint. Fortelleren blir manisk opptatt av å telle sine feil: «I dag har jeg kjeftet på dem nitten ganger. Hvor mange ganger har de ledd?

Les også: Humor og alvor i Tønes-debuten (DA+)

Monica Isakstuen byr på en rekke pussige og originale observasjoner og iakttakelser, som når hun under en togreise blir sittende overfor en mor med fire barn. De bombarderer henne med krav, og fortelleren venter bare på øyeblikket da moren skal eksplodere. Men hun eksploderer ikke! Rolig imøtegår hun noen av kravene, og lar andre være ubesvarte.

Det er det sterke drivet og intensiteten i teksten som gjør denne romanen til en fortelling som er verdt å lese. Den klemmer til i det mest sårbare punktet i mammarollen, viser fram den skjellende og smellende moren når alle forsvarsverker har falt, når trøttheten tar overhånd og kravene er tårnhøye.