Bøker

– Middelklassen tror den er klasseløs

Han skal skrive den ultimate norske arbeiderromanen. Problemet er bare at forfatteren ikke kjenner en eneste arbeider.

– Det er noe grunnleggende komisk med at noen fra middelklassen går inn i arbeiderklassen for liksom å forstå arbeiderne, sier Jens M. Johansson til Dagsavisen.

Han har forfatteren av flere romaner, inkludert den rykende ferske «Lavterskeltilbud». Det er fortellingen om Adam Berg, som også er forfatter, og som har fått et stipend på svimlende 700.000 kroner for å skrive en roman som skal handle om «de andre», en gruppe han har definert som «folk i vanlig arbeid».

Les også: Årets beste TV-serie!

For å få stipendet skrev Adam en søknad, nærmest et manifest, som danket ut 572 andre søkere, om at litteraturen må ut av sitt eget hode, barndom, bort fra kafeer, fra mødre og fedre og familien. Den må snakke med folk. Forfatteren må snakke med folk.

Skumle arbeidere

Juryen i romanen var meget begeistret. De vil gjerne lese en bok om folk i vanlig arbeid. Såkalt «vanlige folk».

– På ett plan er det jo et prisverdig prosjekt Adam begir seg ut på. En fin tanke at litteratur kan være brubygger, at når den er på sitt beste, så skaper den forståelse mellom ulike klasser, kulturer, verdensdeler. Om man ikke tror på det, går det ikke an å holde på, sier Johansson.

Les også: Saabye skriver om kreften

Spørsmålet er imidlertid om Adam Berg er rett mann for oppgaven. Ikke er han arbeider selv. Ikke kjenner han noen arbeidere. Og egentlig er det lenge uklart om han egentlig har så lyst å bli kjent med noen heller. Arbeidere er litt skumle, syns han. «Lavterskeltilbud» starter med noen svært komiske scener der Adam prøver å intervjue «ekte arbeidsfolk», med meget varierende hell og kompetanse.

«Ekte» roman

«Lavterskeltilbud» er en morsom bok generelt, full av situasjonskomikk og festlige replikkvekslinger. Mye av humoren oppstår fordi hele utgangspunktet for Adam Bergs prosjekt er så komisk – ideen om at en vanlig middelklassefyr liksom skal forklare arbeiderklassen for middelklassen. Og for dem selv.

– Det er morsomt at middelklassen blir så veldig glad noen skriver det de tenker på som en arbeiderroman. «Endelig noe ekte», sier folk. Men hvordan vet man hvor ekte fortellingen er når man aldri har hatt den typen arbeid selv? Vurderingen «du er ekte», middelklassens selvgode idé om at arbeiderklassen sikkert syns det er veldig viktig hva vi syns om dem, er både fascinerende og nedlatende. Og morsom. For øvrig kan vel middelklassen også være ekte, hva nå ekte betyr, sier Johansson.

Les også: Det begynner med at de finner en naken kvinne i bassenget...

Usynlig klasse

Han har null tvil om at Norge er et klassesamfunn.

– I Oslo er det lett å se også innen små områder. Jeg bor på Grünerløkka, som er mest kjent for uteliv og caffe latte. Men du skal ikke langt østover mot Carl Berner før det bor folk tett i små leiligheter. Det fins folk i Norge også som har tre jobber for å holde liv i familien. Ikke minst blant innvandrerne. Men det er så mange av oss som har det så godt at vi ikke tenker noe på dem. Ikke fordi vi ikke vil. Men fordi de er usynlige for middelklassen, selv om arbeiderne er overalt. De vasker kontorene, jobber i matbutikken, holder på.

Nøytral

Men på en måte er middelklassen like usynlig. I hvert fall for seg selv.

– Middelklassen er litt sånn menn inntil nylig var med kjønn. Middelklassen tror den er klasseløs. Den er ikke klasse, den bare er, slik menn inntil nylig ikke var kjønn, bare mennesker. Det er noe fascinerende med denne innforståttheten.

– På en måte kjenner kanskje middelklassen, særlig middelklassemannen, en del skam over å være i midten. Det er tøffere å være ytterkant. Boka handler også om maskulinitet. Jeg tror at mange middelklassemenn har en drøm om noe mer kroppslig, idealet om at kropp og tanke skal komme sammen. At man skal være taus, ikke skvaldrete. Man ser det av og til når middelklassemenn kommer i kontakt med arbeidere. Plutselig begynner de å sparke i bildekk og banke i veggen, som om de aner hva de driver med, sier forfatteren.

Les også: Slik blir kinohøsten

Vestlendinger

I «Lavterskeltilbud» lar han oslomannen Adam Berg dra på tur ut av Oslo.

– Er du del av den kulturelle middelklassen i Oslo, har du en veldig kraft. Beveger du deg utenfor Oslo, mister du litt av kraften. Du kan ikke kodene lenger.

I romanen lar han Adams kone raljere frist med vestlendinger generelt, og vestlendinger som bor på Østlandet spesielt. «Selvgode jævler», er konklusjonen om alle som sitter med fast spalte i en osloavis, og likevel kaller landets hovedstad for «Oslobygda».

– Jeg har nesten ubehagelig mange venner fra Vestlandet. Vestlendinger er tøffere enn østlendinger. Tausere. Stødigere. De snakker med dypere stemme, er liksom mandigere. Men mange vestlendinger bor i Oslo og tjener gode penger. De rir to hester. Dette er min mulighet til å ta igjen, ler Jens M. Johansson.

Les også: Hun ville heller dø enn å få barn. Så fikk hun barn likevel

Humor

Før den skjønnlitterære debuten i 2002, jobbet han selv som journalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv. Siden har han skrevet en novellesamling og seks romaner. Flest som på ulike vis handler om familien. Det gjør også «Lavterskeltilbud». Adams kone har vært utro. Likevel elsker han henne, «det er ikke så mye å gjøre med det».

– Jeg har skrevet en del veldig alvorlige bøker. Men så ble kona mi veldig syk, hun fikk kreft. Jeg var veldig sint på alt og alle, og lei meg, og hadde egentlig ikke lyst å skrive noe som helst. I hvert fall ikke om sykdommen, slik folk foreslo. Løsningen ble å finne fram opp mest mulig gøy. Så hadde jeg noe gøy å fortelle kona også, underveis. Det gikk bra. Hun er frisk nå.

Mer fra Dagsavisen