Jon Michelet har igjen levert god litteratur om krigsseilerne. FOTO: MIMSY MØLLER

Michelet med harme og varme

Jon Michelet fosser fram i kjent stil i fjerde bind om krigsseilerne. «Blodige strender» er helt på høyde med de tre foregående – kanskje til og med hakket bedre.

Bøker

 

ROMAN

Jon Michelet

«En sjøens helt – Blodige strender»

Oktober forlag

Krigen kjempes nå på fronter over hele kloden. Ubåtkrigen er på sitt mest intense, og matros Halvor Skramstad er kjærlighetssyk i New York. Så kjærlighetssyk at han leser engelske dikt, av Robert Burns! Man skal ikke underkjenne Michelets matroser.

Forfatteren spenner opp et stort lerret i fjerde bind. Han åpner ganske rolig med en aprildag i 1942, og presenterer leserne for en lett frynsete «oldtimer» fra Mysen på kaia i New York, hvor han kommer i snakk tre norske sjømenn, blant dem Halvor Skramstad, i håp om en gratis øl. Dette gir Michelet mulighet til en oppsummering av krigstilstanden i verden.

En metode forfatteren har utviklet til et slags kjennemerke. I røffe dialoger, spritet opp med sjømannssjargong og mye humor, får leseren en solid lekse om krigens gang, om båttyper og våpen, om mer eller mindre kjente eller glemte slag rundt i verden, om geografi og om begavede og håpløst ubegavede generaler og offiserer og hele fargeskalaen hva angår kapteiner og styrmenn på norske båter.

LES OGSÅ: Krigsseilerne som kom i fengsel

Denne historieundervisningen, som kan tangere det skolemesteraktige, kan til tider gjøre fortellingen litt stiv og langsom. Men Jon Michelet tar seg den tida han trenger, og i denne romanen trenger han nesten 700 sider. Til gjengjeld byr han på langt mer enn alminnelig kjent historie. Han har gravd fram stoff om svartelisting av norske sjømenn, om domstoler der sjømenn kunne bli dømt vilkårlig, og om den lite kjente «Prisonen» i Dundee i Scotland – der sjømenn måtte sone straff under særdeles primitive forhold. Altså mørke kapitler i norsk krigshistorie, som det delvis er lagt lokk på.

Forfatteren sørger for at hans helt fra Rena får oppleve disse gjemte sidene ved krigsseilernes saga. Halvor Skramstad oppdager gjennom sitt bekjentskap med den mystiske herr Cypriansen, som jobber for Notraship i New York, at han befinner seg på en liste for «Bad elements». Og så han, som har overlevd to torpederinger og plaffa ned to fly! En alvorlig sak for en sjømann, fordi den kunne føre til at han senere ble nektet hyre på norske skip. Man kunne havne på denne lista også for mindre forseelser, alt avhengig av hva skipets kaptein fant for godt å innrapportere.

Men før skogsmatrosen fra Rena havner i «Prisonen», får han hyre på den norske «Kronprins Olav», som han tror skal til England, der hans elskede Muriel holder til. Vel om bord får han vite at båten skal losse i Gibraltar. En sint Halvor Skramstad bestemmer seg for å rømme når skipet ankommer «The Rock». En festlig historie som ender med knall og fall, og innkalling til hemmelig tjeneste langs den afrikanske kyst. Halvor Skramstad må trekke i uniform og bli «blåkrage».

LES OGSÅ: Anmeldelsen av bind tre «En sjøens helt. Gullgutten»

Romanen bærer sterkt preg av at forfatteren er i sitt rette element i denne overveldende sagaen om krigsseilerne. Han pøser på med dialoger som ikke bare er røffe, men til tider hylende festlige. Han kjenner sitt sjømannskap og livet på sjøen, et kjennskap som gir farge og atmosfære til fortellingen. Jon Michelet har også sørget for å utstyre Skramstad med mye mot og heftighet, egenskaper som bidrar til å holde fortellingens temperatur på et rimelig greit nivå.

Tidsbildet i romanen utfylles hele veien, ikke bare med opplysninger om krigens gang, men også med innslag av tekniske og medisinske nyvinninger. Radaren blir omtalt, og det samme blir den nye vidundermedisinen penicillinet, som Halvor Skramstad får nyte godt av når han skades av en jernplate og havner i sykesenga i New York. Her dukker en merkelig skikkelse opp, en viss major Kreigem, som mener at Halvor har påført seg selv skade for å slippe unna krigstjeneste. En historie som bærer sterkt preg av det oppkonstruerte, men som klart får fram forfatterens poeng – om hva norske sjømenn kunne utsettes for i en tid da klasseskillene var sterke og krigens krav ofte ufravikelige.

Det hersker aldri tvil om Jon Michelets sympati for krigsseilerne. Det ligger både varme og harme i romanens kjølvann, uten at forfatteren noen gang faller for fristelsen til å tegne sine karakterer i svart og hvitt. Uansett hvor mange striper de måtte ha på uniformen blir de risset opp med flere valører.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

En roman som åpner med rolige dager i New York, avsluttes med høydramatikk i Den engelske kanal. Den 6. juni 1944 står matros Halvor Skramstad om bord i et norsk skip like utenfor Frankrikes kyst.

Jon Michelet driver ikke med litterært finsnekkeri eller subtile undertekster. Men hvem bryr seg? Også i denne romanen valser han opp med sitt engasjement, sin imponerende viten og hele sitt fnysende raseri på krigsseilernes vegne. Det er bare å gå om bord.