Bøker

Med hjerte av gull

Neil Young skriver selvbiografi som han lager plater. Etter innfallsmetoden, slik at vi aldri vet hva som venter på neste side. Spennende blir det uansett.

Dagsavisen anmelder

SELVBIOGRAFI

Neil Young

«Memoarer»

Schibsted

Hvordan blir man Neil Young? I tillegg til et udiskutabelt kunstnerisk talent handler det mye om en sta og brennende entusiasme. Dette går som en rød tråd gjennom hans memoarer, selv om entusiasmen ikke bare handler om musikk. Tvert imot, vi skal lese litt av hvert om modelljernbaner, biler og forskjellige lydkvaliteter før vi kommer til delene mange innbitte tilhengere har gledet seg til å lese om. Som den dramatiske tida rundt innspillingen av albumet «Tonight’s The Night». Som av dem som fikk høre den før utgivelsen ble beskrevet som «det der», i ekstase av Rick Danko fra The Band, med vantro av plateselskapet.

Neil Young forteller med en gang at han sluttet å røyke og drikke for å skrive denne boka. Og går rett på sangene som har formet ham, av Roy Orbison, Ronettes, Bob Dylan, JJ Cale og framfor alle Ian & Sylvias «Four Strong Winds». Young har tydeligvis skrevet denne boka etter innfallsmetoden. Som kapittel 16 kommer «en beskjed til leseren». Der han forklarer at han ikke er en mann som har spesielt god kontroll over tankeprosessene. Han har helt klart ikke hatt hjelp av profesjonelle journalister til å skrive for seg. Heller ingen forlagsredaktører. Dette er mannen som flere ganger i boka kommer tilbake til hvordan det gikk den gangen et plateselskap prøvde å fortelle ham hva slags musikk han burde lage. Dette endte som kjent med at de saksøkte ham for ikke å ligne på seg selv. Litt senere i boka spør han leserne sine om han kanskje flyr for høyt? - Ikke mistro meg for min oppriktighet, for det er den som har brakt oss sammen, svarer han selv.

«Memoarer» er ikke ei bok med røverhistorier fra mange år i rockens vold. Dramatikken i Neil Youngs memoarer utspiller seg på andre plan. Han forteller mye om livet med sine to eldste sønner, som begge har cerebral parese. Og legger vakkert ut om gamle medspillere og medhjelpere som er gått bort i tidens løp, sentrale navn i Youngs historie som Danny Whitten, Ben Keith og David Briggs. Han nevner alle som kjørte den kjæreste bandbussen hans. Her er også David Crosby med bilen som beskrives som et rullende laboratorium. Et helt kapittel er viet Linda Ronstadt som godt menneske. Beskrivelsen av Young og produsenten Rick Rubin på padletur sammen setter fantasien i sving. Til å begynne med kan det virke litt mye med de lange utredningene om hans store lidenskaper, hybridbilen som skal redde miljøet, engasjementet for å bevare en av Amerikas ledende produsenter av modelljernbaner, og ikke minst hans evige kamp for å bevare den gode lyden i den digitale tidsalderen. Vi blir stadig mer klar over at disse aktivitetene er nødvendige for at han skal ha musikken å komme tilbake til. Og det gjør han som kjent igjen og igjen.

Kronologien i memoarene er over alle hauger. Etter hvert kommer livslinjen hans likevel tydelig fram. Fra starten hjemme i Winnipeg i Canada, der han kjøpte en begravelsesbil for å kjøre rundt med The Squires. Ingen kunne vise til noe lignende. De gjorde det bra på scenen også. Det neste bandet, Buffalo Springfield, ble oppkalt etter en dampveivals. Crosby, Stills og Nash er evige venner som alltid finner sammen igjen før eller siden. Selv for å framføre Youngs «Living with War», der «gode låter ikke var et tema» fordi de var laget av «en ravende gal politisk aktivist». Og hvorfor spiller han med Crazy Horse? «De kan jo ikke spille». Han mener det handler om en lyd som kan føles fysisk. De som har sett The Horse på nært hold, og de er jo heldigvis mange etter hvert, vil umiddelbart forstå. Young lurer også spøkefullt om gruppa Americas pastisje «A Horse With No Name» kanskje virkelig var laget av ham selv, eller om hukommelsen er begynt å svikte?

«Som 65-åring er det et og annet som tyder på at jeg ikke befinner meg på toppen av min karriere», skriver Neil Young. Men legger til «det er ikke helt sikkert». Og forteller i løpet av boka om en rekke prosjekter som kan få gamle tilhengere til å glede seg som barn. I tillegg til et nytt album med Crazy Horse vil han gi ut samlealbumet «Early Daze» med tidlig Crazy Horse, albumet «Homegrown» som aldri så dagens lys i 1975, en endelig utgave av filmen «Human Highway» fra 1982, han vil gjerne på turné med Buffalo Springfield igjen. Og skrive en bok til. Mot slutten begynner han å huske at det er så mye mer han skulle fortalt. Han går tilbake til starten med The Squires, og en kort anekdote fra en konsert i Manitoba langt nord i Canada. Der scenegulvet begynte å riste, fordi en isbjørn slo seg vrang nede i kjelleren.

Dette kan altså trygt kalles en begivenhetsrik selvbiografi. Oversettelsen til Arild Rønsen flyter godt, og klarer seg uten det merkverdige bransjespråket som ofte forekommer når musikkbøker kommer på norsk.