Matias Faldbakkens «Vi er fem»: Bygderoman på speed

Matias Faldbakken har gitt den klassiske bygderomanen en make-over med grøss.

ROMAN

Matias Faldbakken

«Vi er fem»

Roman, Oktober forlag

Høstens bok signert Matias Faldbakken, «Vi er fem», åpner med en beskrivelse av oppvekst og familieliv i ei lita bygd, men utvikler seg snart til noe mørkere og mer ubehagelig, noe mystisk og svart komisk. Det hele holdt i en nøktern, lavmælt stil, med forfatterens sans for treffsikre karakteristikker og sylskarpt ordvalg.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Bygda Råset i romanen er plassert tre timers kjøring nordover fra hovedstaden. Her bor Tormod Blystad, en begavet gutt som ikke helt forstår hvor kjekk han er, ifølge den anonyme fortelleren. Han fortrylles av Siv, ikke hele henne, men av det fagre håret hennes. Det blir hans bane, det vil si hun blir hans ektefelle. Bare 22 år gammel blir Tormod Blystad far til Alf, og fem år senere til jenta Helene.

Les også: 10.000 norske sjøfolk deltok i Iran-Irak-krigen. Mange tok sitt liv etterpå (D+)

Det hele kunne gått så mye verre. Den pålitelige og flinke Tormod viste seg plutselig fra en annen side på yrkesskolen, der han tok elektrofag. Under sterk innflytelse fra «en kvikk jævel» som het Espen, viste det seg at Tormod hadde anlegg for drikking, etter hvert også sterkere saker. Han glimtet til innvendig av denne drikkingen. Da ble han ugjenkjennelig. «Den fulle og den edru Tormod ble hverandres monster».

Les også: Reiulf Steens liv - fylla, utroskapen, maktkampen

Men Siv fra ungdomsskolen hadde bestemt seg, og viste en særs handlekraftig side da hun under en fjorten dagers hyttetur klarte å hente fram den staute, solide Tormod. Og han ble evig takknemlig for redningsdåden. Det ble ekteskap og husbygging og familieliv. Men etter noen år «ble dynamikken i forholdet treg».

Hva gjør man da? Kanskje skaffer man en hund. I dette tilfelle kommer elghunden Snusken til gards. Snekker Tormod Blystad lager et koselig lite hus til hunden, med egen inngang direkte inn i familiestua. Men idyllen varer ikke lenge, en dag forsvinner hunden for aldri å komme tilbake. Den smarte og nevenyttige Tormod har naturligvis bygget eget verksted som tilbygg til huset. Her begynner han å eksperimentere med rødleire, til barnas store begeistring. Han tilsetter forskjellige stoffer og lar den hvile på et underlag av god matjord, og leira begynner å ese.

Les også: Juryen brøt reglene for å gi «Handmaid's 2» pris

Leseren mer enn aner at underlige og uhyggelige hendelser er under oppseiling, Når den «kvikke jævelen» Espen igjen, etter mange år inntar scenen, tetter det seg til. Temperaturen i romanen stiger, men ikke dramatisk. Uhyggelig blir det likevel, med sterke islett av noe surrealistisk og dystopisk. Her skal ikke røpes hva som plutselig treffer bygda, men kanskje er det bygdedyret i modernisert utgave. Elle kan det være en variant av et science fiction-eventyr: Nifst blir det, men her er også situasjoner og innslag som kaller på mye latter.

Forfatteren av den stilsikre «The Hills» fra 2017 er gjenkjennelig, scene- og temavalg til tross. Den observerende fortelleren, den mørke humoren og de overraskende vendepunktene i historien er til stede også i «Vi er fem».

Les også: - Handke tenker seg ikke alltid så godt om (D+)

Karakterene i boka må også nevnes. Portrettet av Tormod Blystad må være et av de ømmeste mannsportretter denne leseren har sett i en norsk roman på ganske lenge. Fylla og dopet til tross, Blystad stiger fram fra linjene som staut og kjekk, men også som særdeles omsorgsfull og kjærlig. En mann som lager frokost og middag og fletter håret til datteren før hun skal på skolen. Kanskje ikke så uvanlig, men i Matias Faldbakkens penn blir denne mannen spesiell også i kraft av en slags uskyld, eller manglende bevissthet om egen attråverdighet.

Les også: I Norge gikk Longs sorg og sopp litt under radaren. Ikke i USA

Kvinnen Siv er også tegnet opp med få, men klare streker. En kvinne som liker seg i sofaen med serier og bamsemums, men som plutselig kan glimte til. Ikke minst når det gjelder hårprakt. Dette håret, som med tiden blir mindre fagert, har en bred plass i beretningen.

Mye å glede seg over i en roman som byr på både eventyr og science-fiction, opphold i trollmannens verksted og helt trivielt familieliv med lidenskap på lavbluss. Det hele skarpt og humoristisk formidlet av en forfatter med stålkontroll på språket.

Les også: Anmeldelse av Dag Solstads nye roman: Gled dere! (DA+)