Bøker

– Mange krimromaner er for lange

Varg Veum vurderer birøkteryrket i den nye romanen «Utenfor er hundene». Han besøker Svend Foyn i Tønsberg – og han må redde sitt eget skinn.

For 19. gang er Gunnar Staalesen klar med en Varg Veum-roman. Den trekker linjene tilbake til «Ingen er så trygg i fare» (2014) – da privatetterforskeren ble anholdt av politiet etter funn av barneporno på PC-en. Veum var uskyldig - og ble frikjent. Men når to som sonet i samme overgrepssak mister livet, begynner vår mann å titte seg over skulderen.

Da Veum selv med nød og neppe unngår å bli regelrett kjørt ned, står det krystallklart for ham: Han er på noens dødsliste.

– Inspirasjonen kommer via nyhetssendinger og aviser. Slik har det alltid vært, sier Gunnar Staalesen ganske enkelt. Og forteller videre at han lenge har båret på tittelen «Utenfor er hundene» (fra Johannes Åpenbaring). Han har bare ventet på den riktige boken.

– Jeg henter ofte ord og uttrykk fra Bibelen eller fra bedehussanger. Eksempelvis «Svarte får» og «Falne engler». Vi har nå en gang en kulturell bagasje med oss, og jeg liker hvordan dette skaper bilder og assosiasjoner.

Store forandringer

Ved siden av krimgåtene kan man i Staalesens bøker om Varg Veum følge en livshistorie. Da forfatteren startet opp for 41 år siden var Veum en ung mann på 34 år. I den nyeste romanen er handlingen lagt til 2003 og etterforskeren har blitt 60.

På spørsmål om hva som er Varg Veums fremste karaktertrekk, sier Staalesen:

– Det skinner fortsatt igjennom at han er sosionomutdannet og at han ser mennesket bak ugjerningen. Han er en psykolog som jobber seg bak fasaden – og avslører. Dette gir ham noe ekstra i kontakt med samfunnets skyggesider. Et annet kjennetegn er at han aldri gir seg. Han fortsetter å banke på dørene til han får et gjennombrudd.

Og selv om krimhelten er som før, har mye endret seg for forfatteren:

– At jeg nå kan skrive på PC i stedet for på skrivemaskin gjør jo skriveprosessen langt enklere. Men jeg tror også dette er årsaken til at mange skriver altfor lange krimbøker. Det holder med 250-300 sider, mener krimnestoren - som denne gangen har levert ei bok på drøyt 300 sider selv.

Reiser til Tønsberg

I «Utenfor er hundene» begynner det som det alltid gjør i dette universet. I Bergen. Men i denne boken skal vi også en tur til Tønsberg hvor Veum møter på en annen krimkjenning: Tønsbergadvokaten Svend Foyn, som er gjennomgangsfiguren i Jan Mehlums krimbøker.

– Jeg måtte spørre Jan om lov til å bruke Foyn litt. Og han svarte kjapt at det var helt ok. Så måtte vi begge finne ut om Foyn kjørte blå eller rød jaguar i 2003, så litt research måtte til, ler Staalesen – som kaller krimforfattermiljøet i Norge for lite og raust.

– Og ikke minst er det veldig variert. Unni Lindell har sine gode plott. Karin Fossum skriver psykologisk krim, mens Hans Olav Lahlum skriver i Agatha Christie-tradisjonen. Anne Holt er veldig samfunnsengasjert. Ingebjørg Berg Holm gir oss en historisk krimvri, mens Jo Nesbø er blitt verdensberømt for sin hardkokte Harry Hole.

Et eksperiment

Den gjengse borger har utallige krimtitler å velge i. Det «masseproduseres» krim i stor stil både ute og hjemme – og krimgåtene tilpasses også TV-skjerm og filmlerret. Man kan saktens spørre seg om alt dette har trent opp folk flest i kunsten å løse krimgåter. Og gjør dette i så fall oppgaven til krimforfatterne mer krevende?

– Mine lesere har alltid vært skarpe. Nei, jeg synes i grunnen ikke det har forandret seg. Men man må absolutt jobbe for å finne gode plott og overraskelser til leseren, sier Staalesen. Som i sin nye bok lar Veum innse at han ikke er noen ungfole lenger. I boken tenker Veum blant annet: «På tide å stenge kontordøren for godt? Birøkter, kunne det være noe, kanskje»?

– Det er fortsatt for moro å følge i Varg Veums fotspor, så nei, han stenger ikke døra så lenge jeg har et ord med i laget, sier Gunnar Staalesen.(NTB) (NTB)– Mange krimromaner er for lange

Mer fra Dagsavisen