ROMA
Anne B. Ragde
«Jeg har et teppe i tusen farger»
Oktober
«Var jeg glad i mamma? kan jeg spørre meg selv, om og om igjen. (...) Jeg levde med dette eviglange håpet om å tilfredsstille henne, gjøre dagen hennes god, gi henne et godt minne å leve videre på. Først og fremst da hun ble eldre, var det slik.»
Anne B. Ragde stiller spørsmålet, men svarer ikke direkte. Hun fikk ideen til å skrive om sin mor da moren var syk og pleietrengende på gamlehjem i Oslo, og Ragde pendlet fram og tilbake fra sin hjemby Trondheim for å være der hos henne.
Hun var sliten, så sliten som hun tidligere bare hadde vært som helt nybakt mor mange år tilbake. Hadde ikke skrevet noe på lenge, bare konsentrert seg om mammaen sin. Helt til hun plutselig fikk en idé:
«Jeg bare skjønte det. Helt plutselig. Der og da. Jeg skjønte også at det vil bli helvetes vanskelig, i tillegg til interessant.
- Og du skriver uansett, enten jeg dør eller ikke?
- Klart det. (...)
- Og hvorfor tror du det vil bli... helvetes vanskelig? Om jeg tør spørre?
- Fordi du var passe gæern. Ikke akkurat en vanlig mor.
- Javel. Neivel. Hvor vil du begynne, da?
- Kanskje da (...) du skulle haike til Istanbul (...) Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. En liten, halvgammel dame i veikanten der.
- Halvgammel? Jeg var femtito.»
Resultatet er blitt et varmt portrett av en bare tidvis moderlig morsskikkelse. En alenemor som jobbet hardt for å holde skuta flytende, med kveldsskift på plastposefabrikken, ekstrajobb som bunadssyerske og genserstrikker, og langt framskreden støvfobi. En mamma som aldri hadde opplevd kjærlighet fra sin egen mor, og som dermed aldri fant det naturlig å kose med barna. Hun viste likevel stor praktisk omsorg for sine to døtre. Særlig gjennom mat, gjennom godsaker nærmest tryllet fram på et meget slunkent matbudsjett.
Annes mor var en stolt kvinne, upåvirkelig av fabrikkollegaenes kommunisme eller døtrenes tanker om hva slags minstestandard det burde være på boligen til en kvinne som i voksen alder hadde flyttet, nesten flyktet, til Oslo for å få med seg mer av kulturlivet der. Hun elsket reising, levde og åndet for litteratur, ble uhorvelig stolt da datteren vokste opp til å bli en kjent og kritikerrost forfatter.
«Jeg har et teppe i tusen farger» gir et interessant bilde av en oppvekst på seksti- og syttitallet. Klar tidskoloritt, uten at den på noen måte føles overlesset med tidsmarkører. Det var bare sånn det var, at familien hadde utedo i oppgangen, og vasket seg med vaskefat på kjøkkenet. At rikstelefon var utelukket fordi de var dyrt, og aspik med rester i et vanlig innslag på påleggsfatet. Ragdes roman gir noe enten man leser den ut fra et klasseperspektiv eller med feministbriller, eller ganske enkelt som en varm mor-datterskildring.
Romanen retter dessuten skarp kritikk mot eldreomsorgen, eller kanskje helst eldreoppbevaringen, som ytes på norske syke- og pleiehjem. Anne B. Ragde er rystet over måten moren ble behandlet da hun som svært syk kreftpasient kun fikk plass for noen dager om gangen, og da på et underbemannet hjem uten at noen innen helseapparatet holdt styr på hva slags behandling hun egentlig utsattes for.
Det er en bok om skam og utilstrekkelighet. Først i voksen alder går det opp for Anne B. Ragde hvor langt moren egentlig strakk seg for henne. Selv svarer hun aldri direkte på spørsmålet om hun var glad i mammaen. Men teksten taler for seg selv. Hvis ikke dette er kjærlighet, hva er det da?