ESSAYS
Lars Mørch Finborud
«Å slipe ned gravsteiner»
Oktober
«Vi er alle astronauter», sa Buckminster Fuller en gang. Den toneangivende arkitekten og systemteoretikeren hadde flere banebrytende tanker om menneskets rolle i universet, for eksempel om Spaceship Earth: Ettersom jorden vekselvis faller, svever og styrter ned gjennom solsystemet i en enorm fart, så faller vi også med den. Vi faller og faller.
Lars Mørch Finborud er en ordentlig skrue. Han er utdannet kunsthistoriker, jobber som kurator på Henie Onstad Kunstsenter, driver to små plateselskap, skriver jevnlig i Morgenbladet og Vinduet, og debuterte skjønnlitterært i fjor med den bunnsolide romanen «De svarte skiltene», som ble nominert til Ungdommens litteraturpris. Et knapt år etter gir han ut essaysamlingen «Å slipe ned gravsteiner. Tekster om lyd, arkivangst og Pablo Escobars sønn», med tekster skrevet i perioden 2007 til 2013.
Man skjønner fort at dette er en annerledes essaysamling; en essaysamling der musikken viser seg å være nærmest like essensiell som ordene. Tekst og lyd er symbiotiske bestanddeler for Finborud, tilsynelatende uløselige komponenter. Boken er delt i tre avdelinger, majoriteten av tekstene i den første ble opprinnelig skrevet for et program i NRK P2s serie «Sommer i P2», men er videre redigert og utvidet. Og det er her Buckminster Fuller først kommer på banen, tonesatt av Håkon Kornstads subtile saksofon. Her får vi essays med en høyst personlig vri, fulle av Finboruds patos og undring. Leseren får vite hvordan Finborud skriver med musikk på øret, og om hvordan nevnte Kornstad for ham er selve lyden av Oslo. Vi får vite om hvordan han i sin oppvekst på Skillebekk bøllevekket Dag Solstad sammen med bestekompisen, og om hvordan de i senere år fortsatt hopper sammen fra Ingierstrand Bad. Tekstene er på mange måter en kjærlighetserklæring til Oslo, Finboruds hjemby, med såkalt selvmordssoul på radioen.
I den første seksjonen finner vi også et spesielt rørende avsnitt om Stig Sæterbakken, som Finborud hadde som lærer ved litteraturlinja på Nansenskolen. Finborud fikk ham til å skrive en liste med bøker han synes en ung mann burde lese før fylte 21. Sæterbakken tok fatt på oppgaven med stor iver, og Finborud fortærte samtlige titler. Han skriver vakkert at Sæterbakken «hadde et velutviklet begravelsesbehov. Men han hadde også et overutviklet hjerte».
«Å slipe ned gravsteiner» inneholder delikate historier, bugnende av forbausende ordrikdom. Finborud krydrer tekstene sine godt, med ord som av ulike grunner ofte blir glemt. Finborud ser det som sin plikt å hente dem fram igjen. Den midterste delen inneholder et utvalg tidligere publiserte tekster, og det er her Finboruds enorme arkiv av en hjerne får fritt spillerom. Han assosierer fritt over alt fra hiphop og ambassadegettoer, til John Cages kjærlighet for sopp, og selvfølgelig også disse gravsteinene - som den legendariske narkokongen Pablo Escobar sanket inn på kirkegårder, slipte ned og solgte igjen. Tekstene i den midterste delen kunne nok allikevel hatt godt av å puste litt, for det er et betraktelig spenn av informasjon som Finborud presenterer, med svært mange referanser. Den tredje avdelingen av boken inneholder en samling hysteriske raptekster som Finborud spilte inn i 2007, men som aldri ble utgitt.
Ettersom essaysamlingen handler om musikk, blir det umulig å ikke sette på musikken Finborud omtaler, og han får meg også til å google artister og besøke biblioteket på jakt etter mer finurlige utgivelser. Jeg antar at dette er Finboruds ønske. Som Arne Nordheims verk «Solitaire» (som omtales flere ganger i boken) fletter Finborud inn kuriosa som små dråper av lyd. De blir som duggpartikler, frekvenser i vannglass, vibrasjoner, sildring, knitring, knusing, etsing, rasling og rumling. Han gjør leseren nysgjerrig. Og det begeistrer. Sånn sett har jeg ikke noe imot å falle hodestups gjennom universet, så lenge jeg har en Finborud-bok i neven.