Bøker

Livsklok og tam

Det er lett å bli sjarmert av danske Suzanne Brøgger. Men forfatterens nyeste bok oppfyller ikke forventningene.

Sakprosa

Suzanne Brøgger

«Omelette norvégienne. Reiser i Norge»

Oversatt av Trude Marstein

Kagge

Den lekne, ofte litt frekke Brøgger framstår som skuffende tam under sin norgesreise i «Omelette norvégienne. Reiser i Norge». Jo, hun skryter av Norge som verdens vakreste land, hun leter etter kulturnasjonen og moderniteten, hun snakker med et utall forfattere, med drosjesjåfører og servitører, hun reiser med tog og buss gjennom hele dette langstrakte landet, og hun undrer seg over hva som holder det sammen. Hun reflekterer over rikdommen vår, over terroren på Utøya, over TV-serien Skam, og hun snakker med Åsne Seierstad om ekstremisme og med Linn Ullmann, Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Tomas Espedahl om å skrive sitt liv.

Mange kloke refleksjoner fra den nå 73-årige Suzanne Brøgger. Fortsatt finner hun de slående, presise setningene som når hun etter en samtale med Vanessa Baird om hennes avviste Utøya-bilde kan komme med følgende oppsummering: «Folk som går på jobb, tåler ikke å bli minnet på at sivilisasjonen ikke holder».

Slik blir man underveis i lesningene av disse «epistler og notater» som Suzanne Brøgger selv kaller dem, stadig minnet om Suzanne Brøggers skarpe og uredde sider som forfatter. Slik mener hun å kunne forklare Norges manglende modernitet: «Teknologisk er Norge moderne. Men man glemmer at modernitet først og fremst er en tapserfaring. Tap av tradisjon, tap av fortid. Det tapet har ikke unge Norge lidd. Norge – som gladelig trekker i folkedrakt ved den minste feststemning, alltid i ferd med å bygge opp nasjonen og hvert år feire sin uavhengighet». Alle vil kanskje ikke være enig i en slik vurdering.

Det er også forfriskende å lese forfatterens syn på den såkalte virkelighetslitteraturen, der hun er helt samstemt med Tomas Espedal: «Som forfatter må man skrive alt – også selv om man risikerer å såre noen. Man risikerer å miste familie og venner. Som forfatter må man skrive alt – og ta konsekvensene. Ellers er man ikke en ordentlig forfatter. Jeg har aldri selv våget å si det så skarpt, tilføyer Brøgger.

###

Kanskje er hun best når hun trekker inn klassikerne i sine refleksjoner. Hun kommer til Lillehammer og besøker Bjerkebæk, og kan sammenligne Sigrid Undset og Karen Blixen, og mener at Undset var hjertets dikter og Blixen livsmotets. Etter mange dager ankommer Suzanne Brøgger den nordlige delen av landet, og kan undre seg over asylsøkere i ødemarka, besøke Hamsunsenteret og prøve å begripe hvor annerledes landet i nord er fra landet i sør.

Det er mye velvilje, empati og undring i Suzanne Brøggers bok, og det er kanskje denne humanistiske tilnærmingsmåten som gjør mest inntrykk. Det er en livsklok og spørrende holdning som gjennomsyrer «epistlene». Og selv om man kunne ønsket seg en mer frekk og overraskende forfatter med originale synspunkter på Norge, kan det fremheves at Suzanne Brøgger som alltid byr på seg selv, med raushet og mot. Som bonus varter hun også opp med oppskriften på delikatessen «Omelette norvégienne», som altså er iskrem kledd i marengs.

Mer fra Dagsavisen