Bøker

Livløst limbo

En roman som både forteller for mye, og for lite.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Heidi Marie Kriznik

«Du kan sove her»

Oktober

«Du kan sove her» handler om norske Anja og forholdet hennes til marokkanske Said som kjemper for å få oppholdstillatelse i Norge. Forholdet mellom de to er ujevnt fra starten. Said er avhengig av pengene til Anja, og at hun fremdeles later som om hun er gift med ham lenge etter at de er skilt. De lever i en slags lykkelig skilsmissetilstand, i skyggen av UDI. Når Anja sitter ved sin fars sykeleie er det Said som stiller opp for henne.

Kriznik forflytter seg elegant fra historie til historie, ofte gjennom elementer som film og bilder. Når Anja får hjemmebesøk av politiet, flykter tankene hennes inn i et bilde av Saids nieser, fra Botanisk hage. Den hyggelige stunden i hagen gjør hjemmebesøket og trusselen om utsendelse enda mer uhyggelig og kald. Denne ubesværede måten å forflytte seg mellom ulike plan i handlingen på er gjennomført i hele romanen, og kunne vært et godt grep.

Men historiene vokser ikke av det. Det er som om karakterer og miljø ikke vil leve uavhengig av arket de er skrevet på. Karakterene kommer aldri i spill. Det står ikke noe mellom linjene. Romanen er preget av mange påstander, og lite refleksjon. Anjas far er tysk, og mener at muslimer har det like vanskelig i dagens Norge, som tyskerne hadde det etter krigen. Hvorfor mener han det?

Romanen kunne vært kuttet ned til det halve. Det er mange detaljer i hovedpersonens observasjoner som ikke har noen relevans for handlingen, ei heller for å få et blikk inn i psyken hennes. En del av beskrivelsene virker som fyllstoff, de ligner skriveøvelser fra et skrivekurs, malplassert og irrelevant, puttet inn for å gi miljøet mer dybde, lukt og smak.

Noe bør utelates for å øke spenningen, undringen. En togtur til Trondheim skildres i detalj, oppholdet i byen skildres også nøye, og jammen er det ikke satt av et eget kapittel til togturen hjem. På den andre side er det små anslag til historier og portretter som ikke blir fulgt opp i romanen. Anja er kritisk til de norske kjærestene til venner av Said. Hun misliker at de kjøper klær til kjærestene, og babyutstyr før de er gravide. Her kan man endelig ane en konflikt, men jentene vies lite oppmerksomhet i resten av historien. Det er disse små glimtene som gjør at jeg et godt stykke ut i lesningen opplever romanen som en page turner. Jeg tror det er fordi jeg sitter og venter på at karakterene, noen av dem, skal få liv og dybde, og at jeg skal få bli litt klokere på temaet Kriznik skriver om.

Kriznik har skrevet en usentimental roman. Hun skriver nyansert om forholdet mellom Said og Anja, og har valgt å legge vekt på ulikhetene mellom dem som individer, og ikke mellom de to kulturene de kommer fra. Det er bra tenkt, og det burde også ha blitt interessant lesning.