Bøker

Livets dans

Fin romandebut om kunstneren som ung kvinne. Men den skjemmes litt av feil innsalg.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Janne-Camilla Lyster

«Mørke dyr»

Tiden

«Tre venner drar på togtur gjennom Europa, bare to av dem kommer tilbake». Denne setningen står uthevet i oransje på baksida av Janne-Camilla Lysters debut som romanforfatter, «Mørke dyr». Den som plukker opp boka i håp om å få en slags detektivfortelling om hva som egentlig skjedde, en løsning på mysteriet med forsvinningen, vil imidlertid bli grusomt skuffet.

For dette er definitivt ingen krimroman. Leseren får faktisk aldri vite hva som skjedde videre da romanhovedpersonens barndomsvenninne forsvant fra den togperrongen på den interrailen den gangen, mens hun og deres felles venn sto igjen. Den handler ikke om å prøve å finne ut av mysteriet heller, om etterforskning eller leteaksjoner. Egentlig virker det ikke som om tapet av venninna har vært det mest skjellsettende i hovedpersonens liv, selv om hun tenker på henne, og på hvilket forhold hun egentlig hadde til deres felles venn, hennes ekskjæreste. Forlagets innsalg lover for mye, eller rett og slett bare feil ting.

«Mørke dyr» er derimot en klassisk oppvekstroman, eller kanskje heller det man på engelsk kaller coming-of-age novel, om overgangen fra ungdom til voksen. Hovedpersonen er danser. Hun satser stort, og lykkes. Blir ansatt i et dansekompani utenlands like etter hun er ferdig ved Balletthøgskolen, og sier selv opp jobben når hun vil videre. Drar med selvtillit på auditions, og lander roller hun ønsker seg. Hun har oppdrift. Framdrift. Retning bort. Treffer menn som liker henne, er en sterk aktør i eget liv. Selvsagt grubler hun underveis, og har mørke så vel som lyse sider, men hun er først og fremst av typen som klarer seg.

###

Det er interessant og ikke så lite befriende å lese en skildring av en ung kvinne som har kroppen som arbeidsverktøy, uten at den blir hennes fiende. Hun kjenner sine utfordringer danseteknisk, men tipper ikke over i slanking og selvskading av den grunn. Bare det gjør «Mørke dyr» original blant alle romanene om unge kvinner som hater sin egen kropp. Dansingen er kunst, men også jobb, fellesskap, praktiske avgjørelser – miljøet ses og forklares innenfra.

Romanen handler mye om å komme fra et sted, fra bygda, og å ønske seg bort derfra. Om vennskap som oppstår fordi man tilfeldigvis vokser opp samme sted mer enn fordi man har så mye felles. Om å bryte med det man kommer fra, men samtidig bære det med seg videre i livet. Den utforsker forskjellen på å være alene og å være ensom, og pirker i gråsonene imellom.

Tilstedeværelse er et annet stikkord, mentalt som kroppslig. Selv i flytsonen, ekstasen, når man glemmer seg selv og alt rundt, er man likevel til stede. Og andre kan bryte inn i rommet man bygger rundt seg, enten man vil og ønsker det velkomment, eller kjenner på motstand mot det. Forelskelsens dobbelthet, det slitsomme i at den andre opptar så mye plass i ens eget liv. Særlig når det er uvant, nytt, litt skummelt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er en roman om utvikling, endring, forvandling. Om å bli den man er, eller den man ønsker å være. Hvor fremmedgjort man kan kjenne seg overfor den man en gang var, samtidig som man anerkjenner at jo da, det var meg, også den personen der. Alt fortelles av et jeg, men i retrospekt, flere år etter brytningsfasen som skildres. Mye er glemt. Alt preges av nåtida, slik minner alltid gjør det, for slik er vi innrettet, enten vi prøver å huske sannferdig eller med vilje pynter på det som skjedde. Mye blir hengende i lufta her, uuttalt. Om det er fordi fortelleren ikke ser mer eller fordi hun ikke har lyst å fortelle mer, blir opp til leseren å vurdere.

Alt i alt er «Mørke dyr» en interessant liten roman, meningstett tross sine få og luftige sider. Men den krever en motivert og tålmodig leser. Noen drivende krim- eller spenningsbok om en forsvinning er den definitivt ikke.