Livets bruksanvisning

NOVELLER

Lucia Berlin

«Håndbok for vaskedamer»

Oversatt av Vibeke Saugestad

Oktober Forlag

De er vaskedamer, hushjelper, sykepleiere. De bor i campingvogner, de drikker tett og hyppig: Personene i Lucia Berlins fortellinger befinner seg i utkanten av samfunnet, en posisjon forfatteren hadde personlig kjennskap til. Berlin (1936-2004) levde et omflakkende liv, som tiåring utviklet hun skoliose – en smertefull skjevhet i ryggsøylen. Senere i livet fulgte en rekke personlige tragedier og langvarig alkoholmisbruk.

Hun var gift tre ganger, fikk fire barn, og utga syttiseks noveller publisert i magasiner som The New Strand, The Atlantic og The Noble Savage. Men Berlin fikk aldri et kommersielt gjennombrudd, hun var mer forfatterens forfatter enn en som ble lest av et større publikum. Helt fram til våren 2015, da hennes samlede noveller ble utgitt i USA med tittelen «A Manual for Cleaning Women». Boken ble hyllet av et samlet amerikansk kritikerkorps, lå på flere av listene over 2015s beste bøker-lister, og Berlin fikk endelig gjennombruddet hun fortjente, elleve år etter sin død. Det er en revidert versjon av denne boken som nå blir utgitt av Forlaget Oktober.

Flere av novellene kretser rundt ulike former for avhengighet, enten det gjelder alkohol eller narkotika. Ensomhet er en underliggende tematikk. For eksempel den eldre kvinnen som bor alene og grubler over hva hun kunne gjort annerledes, eller den lille piken som sliter med å bli akseptert av de andre elevene fordi hun må bære jernkorsett på grunn av ryggproblemer.

Det er dystre skjebner som formidles, men Berlin er sjeldent bebreidende. Hun er som en kirurg som med presise og nøye uttenkte kutt undersøker livets smertepunkter. Dessuten er Berlin en usedvanlig morsom forfatter. Humoren hennes er kanskje ikke umiddelbar, men den ligger der, mellom det såre og voldsomme, vibrerende helt på grensen til det tragiske. Et eksempel er novellen «Dr. H.A. Moynihan», hvor en liten jente blir bedt om å trekke ut de gamle tannstubbene til bestefaren som jobber som tannlege. Scenen er grafisk, nesten kvalmende, men når det hele er avsluttet og bestefaren har fått satt inn de nye tennene, får vi et glimt av komedie: Moren til jenta kommer inn og sklir i blodet som dekker gulvet. Et plutselig latterlig innslag før novellen avsluttes på en like overraskende, men også nedslående måte.

Et kjennetegn ved Berlins prosa er korte, deskriptive setninger som får frem en form for rastløshet hos personene hun skriver om. De er lengtende og rotløse, men språket brukes også for å underbygge klassetilhørigheten deres. Et annet trekk ved novellene er at Berlin stadig vender tilbake til tidligere hendelser og personer, for eksempel den syke søsteren, den avhengige mannen, barna, familien og stedene hun skriver om.

Både forordet av Lydia Davis, og den korte presentasjonen om Berlin i slutten av boken gjør det klart at Berlin brukte av sitt eget liv når hun skrev. Gjentagelsene, fiktive eller ikke, bidrar uansett til å løfte frem hvor repetitivt det er å være menneske. Livet er monotont. Vi gjør de samme tingene, dag ut og dag inn. Denne bevegelsen gjør novellene til Berlin så gjenkjennelige, og de fremstår som treffende tverrsnitt av liv fylt med oppturer og svært mange nedturer. For slik er livet, utfordrende og tidvis umulig, bare glimtvis ispedd boblende og muntre øyeblikk som samtidig gjør det verdt å leve. Kanskje var det denne innsikten Lucia Berlin først og fremst ønsket å formidle.

Av Kristian Wikborg Wiese