Bøker

Litterært veigrep

Runa Fjellangers debutroman oppleves som ung og litt uferdig, men har et sterkt driv og en overbevisende og rytmisk fortellerstil.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Runa Fjellanger

«På motorveiene»

Oktober

Anna og venninnen Ida er på biltur i Europa. De raser langs motorveiene og tar inn på billige moteller og hosteller. De følger samme ruta som Anna og hennes foreldre gjorde for mange år siden, da de var unge og dro på telttur med den lille datteren i baksetet. Disse to reisene veves sammen, den erindrede og den nåværende.

På det ytre handlingsplanet skjer det lite. Til gjengjeld klarer Runa Fjellanger å skape mye spenning på følelsesplanet med sin direkte og konkrete stil. Blikket på venninnen når hun sover, tempoet i foreldrenes stemmer når de tror Anna sover, mens hun ligger og lytter. Erotiske møter i dusjen, sinne som plutselig flammer opp, et slag på kinnet, blåmerker på håndleddene, et uforståelig raseri, intensiteten det skaper. Mellom Anna og Ida er det et skjørt kjærlighetsforhold, og skjørheten settes på prøve når en ny ung kvinne, Silje, kommer inn i bildet.

Runa Fjellanger har valgt seg en rytmisk, flytende og poetisk fortellerstil og kastet vekk grammatikalske tvangstrøyer. Er man ute og kjører blir det lite fart med stadige punktum. Uansett hva man måtte mene om grammatikalske kjøreregler funker denne stilen nydelig i forfatterens roman. Hun behersker til tider suverent denne flyten som tillater gjentakelser, repetisjoner og dialoger i en eneste lang rytmisk sveip. Det kler stoffet og det prøvende, skjøre forholdet mellom Anna og Ida. Forfatteren har klart å fange det hvileløse og ustabile, usikkerheten som preger det ungdommelige, men også denne sterke lysten til å ta for seg av livet, utforske det.

Typisk for Runa Fjellangers stil er passasjer som denne: «Jeg trenger en strekk sier Ida, mhm sier Anna, tror du det går greit å bare stoppe et sted ved veien her? sier Ida, ja sier Anna, tviler på at det kommer noen andre forbi sier hun, Ida bremser, svinger ut ved siden av veien jeg lar lysene stå på jeg sier Ida, ..» og slik fortsetter det halve siden ned. Det er en effektiv metode som gir leseren godt veigrep. Den lille romanen byr virkelig på en skikkelig «roadtrip», som Ida karakteriserer ferieturen deres overfor Silje.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er Annas tanker, drømmer og erindringer som bærer teksten, og barndommens bilturer med telt i bagasjen flettes inn i den voksne Annas liv når hun mot slutten av romanen har forlatt Ida og drar alene til en campingplass med et nyinnkjøpt telt.

Romanen står stødig på sine egne ungdommelige bein i kraft av Runa Fjellangers svært bevisste og effektive språkbruk. Som leser savner man likevel noe mer kjøtt på både Idas og Annas bein, situasjonene som strekes opp blir ofte for repeterende, uten overraskende innslag. Det er likevel ingen tvil om Runa Fjellangers litterære talent, hun har lagt det åpent i dagen med denne lille romanen. Romanen er konkret, direkte og usentimental – og vinner stort på det.