Litt matt livsløgn

Bokanmeldelse:
Vigdis Hjorth: «Henrik Falk», Oktober forlag

På papiret virker Vigdis Hjorth og Henrik Ibsen som den perfekte par. Den for lengst kanoniserte dramatikeren Ibsen (1828–1906) var i teaterstykker som «Et dukkehjem», «Gjengangere» og «Vildanden» opptatt av å vise fram borgerskapets klamme sneversyn, hemmeligheter og livsløgner, å riktig røske samfunnsstøttene av pidestallene sine.

På lignende vis er også Vigdis Hjorth (f. 1959) en skarp og modig forfatter med eksepsjonelt god innsikt i sosiale klasser, særlig middelklassen. Også hos henne handler det om livsløgner, om å møte seg selv i døra, om hemmeligheter som syder uønsket opp og fram, og om fordommene vi alle bærer rundt på.

Les også om boka som førte Vigdis Hjorth fremst i rampelyset, Arv og miljø (D+)

At Vigdis Hjorth ble Norges representant da en dansk, en svensk og en norsk forfatter fikk i oppdrag å skrive en roman basert på hvert sitt Ibsen-stykke, er med andre ord ikke rart. Det rare er at hun virker såpass lite fri i oppgaven.

Les også intervju med Vigdis Hjorth om romanen (D+)

«Henrik Falk» er basert på «Hedda Gabler» (1891). Hos Ibsen er hovedpersonen Hedda, som har giftet seg med en mann hun ikke liker noe særlig, mest fordi hun følte hun burde. Hun er mest sannsynlig gravid, men nekter for det. Så entrer mannens profesjonelle rival, Heddas eks, scenen, og ting går fra vondt til verre. Eksen har vært alkoholiker, men har nå tatt grep, og skrevet et akademisk manus som fort kan gi ham jobben Heddas ektemann trodde han var sikret. På fylla mister eksen manuset. Hedda har gjemt det, men holder det hemmelig. Hun oppfordrer eksen til selvmord. Han prøver, men skader seg bare. Hedda er fortvilet, og skyter seg selv. Slutt.

Les også: Vigdis Hjorths mor saksøker teater for å sette opp Arv og miljø

Vigdis Hjorth har snudd om på kjønnene. Hedda er blitt redersønnen Henrik Falk, oppvokst i økonomisk trygghet og emosjonell usikkerhet i selveste Solveien. Nå er han gått fallitt, og har sett seg tvunget til å gifte seg med Elsa, datter av Helene og Bjørn Brun Hansen. Takket være svigerfars bensinstasjon «On the Run», der Henrik har fått jobb, er økonomien nå sikret. Han er satt under administrasjon.

Men Henrik holder på å forgå av det han oppleves som svigerfamiliens overfladiske tomhet. Han irriterer seg over hvor mye de småprater om uviktige detaljer, over alle gjentakelsene, deres manglende gehør for språklige finesser og nyanser. Syns språket deres gjør vondt. Hater at de er overfladisk opptatt av fasade, av hushold og hagestell og hva naboene syns. Elsa er høygravid, og bryr seg kun om svangerskap, fødsel, babymat og mammablogger. Henrik vemmes.

Les også om Hjorths bok om en som føler seg utlevert av kunst (D+)

Henrik går, kort sagt, rundt og fråder. Men inni seg. Han føler seg fanget. Han som egentlig var etlet til noe langt større! At han totalt mangler tiltak og faktisk initiativ, har han dårligere innsikt i. Slik er det med livsløgner.

Så entrer en ekskjæreste, Tale Løvlie, nabolaget. Hun er kunstner. Skal ha hatt et rusproblem, men har nylig hatt stor suksess med en utstilling, så stor suksess at hun har fått råd til å kjøpe Henrik Falks barndomshjem, huset som dannet rammen rundt Henrik og Tales kokainfyrte forhold for flere år siden.

Tragedie følger. Attpå til på 17. mai, den borgerlige bunadsmafiaens favorittfestdag. Detaljene trenger ikke røpes, ei heller slutten. Vigdis Hjorth både følger og følger ikke Henrik Ibsens forelegg i sin nytolkning. Det er selvsagt bra. Grepet med å plassere handlingen i vår tid likeså. Her og der er det artige stikk, som at «fangen» Henrik nå jobber på «On the Run». Så også harselasen med Brun Hansens (manglende) estetiske sans, deres skilt med «Home sweet home» og hjerte av kvister på døra, selv om den morsomheten nok oppleves hakket billigere, mindre original.

Les også: - Jeg var veldig lei meg for 30 år siden - er det ikke 30 år siden? jeg tror det er 30 år siden - da jeg brøt med familien, sier Hjorth (D+)  

Spørsmålet er heller om «Henrik Falk» fungerer som frittstående verk. Alternativt om det gir ny innsikt i «Hedda Gabler». Svaret er dessverre bare tja til begge. Vigdis Hjorth pleier være sylskarp. Normalt ser hun klart der andre kun har en vag følelse, hun finner ord for fenomener andre bare aner. Særlig de vanskeligste, mest komplekse relasjonene og grumsete følelsene. Skam. Sinne. Sjalusi. Usikkerhet og usselhet. Ofte får leseren bli med på romankarakterens motvillige håndtering av tunge temaer. Ikke for å finne en ferdigtygd fasit. Verdien ligger i selve utforskningen, i det halv- og underkommuniserte. I forsøket.

I «Henrik Falk» er mer stavet ut, mindre igjen i underteksten. Også sammenlignet med Ibsen, som bruker replikker heller enn det allvitende innenfraperspektivet Hjorth har valgt. Kjenner man «Hedda Gabler» godt, er det selvsagt morsomt å sammenligne og kontrastere Ibsens versjon mot Hjorths. Men ikke morsomt nok til å bære boka.

Slik sett peker den på svakheten, eller kanskje heller fallhøyden, i prosjekter som disse, der samtidsforfattere inviteres til å skrive opp mot en bauta. I den engelskspråklige kulturkretsen har ulike forfattere gitt seg i kast med Shakespeare, og før det med klassiske myter. De som kom best fra oppgaven, var etter mitt skjønn de som hadde mest humor og minst respekt for forelegget. Margaret Atwoods «Hagtorn» (2016) handler eksplisitt om å sette opp Shakespeares «Stormen» (1610), som jo er et stykke om å spille teater. Atwoods «Penelopiaden» (2005) dro Penelope ut av Odyssevs skygge og gir henne hovedrollen, og sier slik noe om kjønn og kultur. Forfatterne som kun plasserte Shakespeare eller myten i vår tid uten å tilføye historien noe mer, lyktes dårligere, se for eksempel Edward St. Aubyns «Dunbar», som er en litt for nesegrust beundrende versjon av «Kong Lear», komplett med ravende gale døtre.

Les også: Margaret Atwoods blodferske oppfølger til Handmaid's Tale er veldig spennende (D+)

Å plassere «Henrik Falk» åpner muligens for refleksjon rundt før og nå, Ibsens versus vår tid, men også dette sporet virker litt halvveis, litt uengasjert. Hos Ibsen er borgerskapet fryktelig borgerlig, ofte ekstremt sneversynt og snusfornuftig. Så også i Hjorths «Henrik Falk», uventet nok for en forfatter som pleier ha så godt håndlag med nyanser, med gråsonene mellom de krasseste påstandene. Hun pleier å utvide leserens innsikt, her holder hun seg tettere på stereotypiene.

På setningsplan fungerer ting godt, også her. «Henrik Falk» har godt dramatisk driv, og Hjorth får plusspoeng for å droppe den ibsenske pistolviftingen. Romanen er ikke dårlig. Den er bare ikke på høyde med Vigdis Hjorths beste. Eller Ibsen.

Les også: Atwood bør få Nobelprisen