Bøker

Litt for lang

Så viser det seg at stort utenlandssalg ikke er noen garanti for at en bok virkelig er fantastisk. Men en annerledes og unorsk debut er «Udødelighetens elixir» definitivt.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Den tause gamle gubben Ari Spinoza ligger for døden. Han er den siste overlevende i Spinoza-slekten, og har kommer fram til at han må skrive ned slektens historie for ettertiden, selv om han ikke er noen litterært bevandret mann. «Minnene trenger på, ... og fra dem vokser fortiden frem, vår forvirrende, mangetydige fortid».

Nær tusen års slektskrønike følger. Den starter i småbyen Espinosa i Spania, der Spinoza-slektens forfader, rabbinersønnen Baruch Halevi fødes i 1129. Han får en dag besøk av selveste Moses - ja, han med steintavlene - som befaler ham å vandre vestover, til Portugal. Til gjengjeld skal han en dag finne «den store hemmeligheten», som skal voktes av familien hans i tusen år.

I de følgende kapitlene blir leseren kjent med mange artige skudd på slektstreet. Først mer om Baruch, som etter hvert oppdager at hemmeligheten Moses lovet er en oppskrift på udødelighet, intet mindre. Siden dukker det opp en rekke fremragende menn, som har det til felles at de tilfeldigvis står tett på noen av de mektigste despotene, hærførerne, tenkerne og politikerne i sin samtid i sine respektive land. Som Salman de Espinoza, som etter å ha testet ut udødelighetseliksiren lever i 350 år, eller den geniale og modige filosofen Benjamin. Dessuten en skokk andre mer og mindre sentrale figurer og bifigurer.

Fortellingen er ikke kronologisk ordnet. Forteller Ari Spinoza veksler med å fortelle om sin nære familie, spesielt om sin grandonkel Fernando, som har lært ham alle familiefortellingene. I den nærere fortiden, som i den fjerne, står politisk ekstremisme, despotiske regimer og krigerske grusomheter sentralt. Men også en mer gjennom­gripene diskusjon rundt sannhet versus løgn, en stadig utforskning av moral, familiebånd, arv versus miljø: «Hvem kan garantere at historien alltid er én og entydig?»

Mye av dette er spennende lesning. Særlig i starten oppleves «Udødelighetens elixir» som et forfriskende pust på den norske, kanskje til og med europeiske, debutanthimmelen. Forteller Aris grandonkel Fernando er historiens klart mest interessante karakter, kanskje fordi han er en av dem som får mest plass, flest detaljer, til og med litt følelsesdybde.

Det er noe resten av figurene lider under mangel på. De er og blir blodfattige sjablonger, som handler, gjør, utfører, men som leseren i veldig liten grad blir spesielt godt kjent med. I starten er det spennende, siden man venter på at sammenhengene vil bli tydeligere etter hvert. Etter som boka skrider fram oppleves det heller trettende å møte nok en Spinoza, nok en sønn, bror, far eller onkel som kanskje eller kanskje ikke er sentral eller bare en bifigur. Hva gjør alle disse mennene her om de ikke har noe å tilføye?

«Jeg har ingen mulighet til å ordne beretningen. Jeg noterer mine erindringer etter hvert som de dukker opp. En annen struktur enn tilfeldigheten har jeg ikke å gå etter», skriver Ari, i en av mange passasjer hvor han poengterer hvilken dårlig og uerfaren forteller han er. Som litterært grep fungerer også det best i starten. Etter hvert blir man lei det underliggende koketteriet i Aris stadige underkjennelse av seg selv, og mister litt interessen for de mange og lange sidesporene i fortellingen. Jo da, de fleste trådene festes til slutt, og det viser seg stort sett at det var et poeng med å nevne både hertug ditt og politiker datt, men flate er nå personene uansett.

Kvinnene er i markant mindretall. Det er et åpenbart historisk faktum at menn har stått for styre og stell, krig og spetakkel de siste tusen årene. Likevel er det påfallende at så mange av kvinnene, som tross alt er funnet verdige for fortellingen, er prostituerte. Noen madonnaer møter vi også i tillegg til horene, men overraskende få vanlige kvinner. Det er som produsenter av sønner kvinnene får sin verdi.

«Udødelighetens elixir» er ingen direkte dårlig roman. Den er vidtfavnende, fabulerende, definitivt lærd og tidvis spennende. Her er Historien hovedperson, ikke menneskene. Likevel trekker det ned at personene er så flate, så ironisk uinteressante tross alt de opplever. Dessuten at noen av poengene gjentas vel ofte. Her har man store neser og død av fallende objekter, en etter en.

Med halvparten så mange sider, litt færre og mer utviklede personer og en litt mindre selvhøytidelig pompøs tone kunne «Udødelighetens elixir» blitt et virkelig mesterverk. Nå er den først og fremst annerledes. Kall det gjerne unorsk.