KRIM
Unni Lindell viser nok en gang at denne scenen behersker hun. Hun tegner raskt opp et persongalleri som både har troverdighet og normalitet, men også store doser svært menneskelig, avvikende og merkelig atferd. Hun kryssklipper seg elegant gjennom et plot som favner drøye 400 sider, uten å miste taket på leseren. Hun forvirrer og avslører og tildekker, og ryster til slutt ut den store hemmeligheten som får brikkene til å falle på plass.
«Djevelkysset» understreker og befester Unni Lindells posisjon som en suveren krimunderholder. Dette til tross kan det til tider bli noen språkblomster som balanserer mot det sentimentale, men også treffsikre og presise bilder av typen: «En marihøne gikk over jordgulvet, blank som en dråpe blod som hadde fått bein og liv».
Som helhet betraktet viser romanen fram nøktern språklig tilbakeholdenhet også når det gjelder beskrivelsen av de mer voldelige situasjonene i romanen.
Drapet på den blonde, sexy trebarnsmoren Vivian Glenne, gift med taxisjåføren Roy Andersen, setter det hele i gang. Hun blir funnet død i et lite skogholt, like bak rekkehuset der familien bor. Alt tyder på at hun er slått i hjel med en spade. Tilbake sitter ektemann og barna, den 15-årige Dan, treåringen Kenneth og baby Sebastian, og dessuten den sinte eksmannen Arne Colin Andersen, som mente at Vivian skyldte ham en million kroner i forbindelse med skilsmissen. Litt suspekte er også naboene Birgit og Frank Willmann. En spade med jord og blod blir funnet i deres hage. Til overmål dukker det opp en eldre mann i en mørk bil, som like før drapet skjeller ut Vivian Glenne for råkjøring. Men mye tyder på at det ikke bare dreier seg om råkjøring. Så er det den beleste Jonas, som er Dans bestevenn. Han har et vanskelig forhold til faren sin, den prektige norsklektoren. To unge gutter som finner ut at de må ta mordsaken i egne hender. De har begge noe å skjule, men kanskje også noe å hevne.
Og hvem andre enn Cato Isaksen og hans litt underlige kollega Marian Dahle får i oppgave å løse denne saken, som altså inntreffer midt i juli mens de fleste nyter ferien. En lett stresset Cato Isaksen kaster seg over oppgaven. Etterforskerne og deres privatliv opptar som alltid hos Unni Lindell en stor del av storyen. Kanskje en for stor del kan man hevde. I «Djevelkysset» har Marian Dahle fått større armslag enn Cato Isaksen. Hun er en tydeligere figur i handlingen. Forfatteren har utstyrt henne med mange motsetningsfylte egenskaper og fylt henne med flere private demoner enn Cato Isaksen slik at hun blir en mer spennende og kontroversiell romanfigur, og kan dermed bidra til variasjon og temperatur i handlingen. Selv om det til tider kan bli et overdrevent fokus på samspillet mellom politietterforskeren og den alltid oppdukkende bikkja hennes.
Etterforskerne kjører seg fast i blindspor og tilsynelatende opplagte løsninger, som senere viser seg ikke å være så opplagte. Mange har mye å skjule. Unni Lindell klarer tidvis å skape en dyster, hemmelighetsfull atmosfære i romanen. Og når minstebarnet til den avdøde Vivian Glenne plutselig en dag blir hentet i barnehagen av en mormor, som han egentlig ikke har, ja, så bygger desperasjonen seg opp hos et etterforskerteam på kanten av insomnia.
Unni Lindell har valgt å avslutte historien den 22. juli. Noe som kanskje kan antydes som dristig, men det er gjort uten noe forsøk på å bruke dette som effektmakeri.Handlingen beveger seg tidvis ut av det lille boligfeltet på Lambertseter og inn i skogene utenfor Drammen, og også til et gamlehjem på Notodden. Den avsluttende og oppklarende delen av krimhistorien er lagt til et dystert skogsområde med en stor demning. Det må sies at finalen har elementer av overdramatisering og effektmakeri og at den beveger seg på kanten av det troverdige. Likevel fungerer den som en konkluderende og utløsende sluttstrek for spenningen.
«Djevelkysset», som er Unni Lindells tiende kriminalroman med Cato Isaksen i hovedrollen, viser at forfatteren holder stilen, kjenner sine virkemidler og vet hvordan hun skal lage et plot som holder på spenningen gjennom 400 sider.