Like bra som terapi

KRIM

Helene Flood

«Terapeuten»

Aschehoug

Allerede i mars kom meldingen: Helene Flood (f. 1982) var, i hvert fall ifølge forlaget, «årets snakkis» på bokmessa i London. Hennes debut-thriller «Terapeuten» er per nå solgt til 23 land, måneder før den kom på originalspråket norsk.

Men nå er den her. Og lever bra opp til den gode forhåndsomtalen. Det vil si, lesere som foretrekker hardbarka detektiver, blod og gørr og pang-pang- action fra første side, vil sannsynligvis synes at «Terapeuten» er treige greier. I hvert fall i starten. Dette er en psykologisk thriller, ingen voldelig politikrim. Helene Flood tar seg god tid til å bygge opp spenningen, til den når det sitrende ubehaget hun så holder på boka ut.

Hovedpersonene er ekteparet Sara og Sigurd, som er i starten av trettiårene. Han er arkitekt med nystartet firma. Hun er psykolog med privat praksis i parets villa på Nordberg, ett av Oslos dyreste nabolag. Praksisen går sånn passe, han er sliten av for mye jobbing. De har ingen barn.

Det gamle huset er arvet. Sigurd og Sara skulle renovere det selv, «begynnelsen på noe nytt», men både pengene og engasjementet tok slutt før prosjektet var sluttført, så veldig mye er halvferdig og upraktisk.

Og selve ekteskapet er kanskje ikke så velholdt, det heller, viser det seg etter hvert. Selv om Sara og Sigurd fremdeles kaller hverandre «elskling». Selv om han kysset henne farvel før han stakk på hyttetur med gutta tidlig en fredags morgen.

Sara forteller, i førsteperson, hele boka igjennom. «Hukommelsen min er for detaljert», slår hun tidlig fast, for «hvis alt huskes, er det vanskeligere å finne frem til det betydningsfulle, det som må huskes». Småting, scener og uregelmessigheter andre ikke registrerer, blir hos Sara lagret slik at de kan spilles nøyaktig av senere, påstår hun.

Men stemmer det virkelig at Sara er så observant, begynner leseren etter hvert å lure, akkurat slik thrilleren legger opp til. Eller er hun tvert imot en skikkelig upålitelig forteller? Hun som går rundt og liksom observerer seg selv og alle andre med skarp profesjonell interesse, kan det tenkes at hun legger til og trekker fra, hun som alle oss andre. Selvsagt kan det det.

For hvor er det blitt av Sigurd? Han ringte og la igjen beskjed på svareren hennes noen timer etter avreise til hytta fredags morgen, siden har ingen hørt fra ham. Sigurd sa han var framme på hytta sammen med kompisene. Men om kvelden ringer de og lurer på om Sigurd er på vei.

Mysteriet er servert. Ektemannen er borte. Hva kan ha skjedd? Politiet toer hendene. Han dukker nok opp. Men tar feil. Sigurd blir funnet død. Drept. Dessuten er Sara sikker på at noen har brutt seg inn i villaen på Nordberg, til og med mens hun var der selv. Det må henge sammen med drapet.

Som i alle psykologiske thrillere, er det mye å lure på, mange mulige løsninger på hva som kan ha skjedd, og hvorfor. Persongalleriet er ikke så stort, men inkludert kollegaer, venner og venninner, hans og hennes foreldre og søsken med ektefeller, pasienter og kunder, er her mange nok å mistenke. Politiet er på banen, men leseren får null innblikk i deres arbeid utover kontakten de har med Sara, som sliter med å stole på dem.

Det hele er fint turnert av Helene Flood, som før denne boka har skrevet en ungdomsbok og en fagbok om skam. Sara framstår som en hel karakter, karakterisert også gjennom det litt A-magasinaktige språket hun ofte skildrer seg selv og handlingene sine gjennom: «Frokost er dagens viktigste måltid etter min mening». Skam er et viktig tema også i «Terapeuten», som blant annet tar opp isolasjon, ensomhet, usikkerhet i vennskap og parforhold, og skammen knyttet til disse tilstandene. Hvorfor er det så skammelig å være ensom. At Sara er psykolog med ordforråd for følelser, gjør ikke nødvendigvis livet hennes enklere.

I varierende detalj diskuterer «Terapeuten» dessuten straff og skyld, familie og vennskap, avstand og nærhet. Kjærlighet. Alt dette mens den holder godt på spenningen og driver leseren framover for å finne løsningen på mysteriet. Den kommer først i epilogen, og er til å forstå og akseptere. «Terapeuten» er en fin psykologisk thriller, som vil kunne glede både lesere som helst leser samtidsromaner og er skeptiske til krim, og krimlesere som er litt skeptiske til annen norsk samtidslitteratur. Her er en hybrid som funker.