«Lærerinnens sang»: Utforsker makt og maktmisbruk

ROMAN

Vigdis Hjorth

«Lærerinnens sang»

Cappelen Damm

Lotte Bøk er 57 år gammel, og hovedpersonen i «Lærerinnens sang», Vigdis Hjorths første nye roman siden den flittig omdiskuterte «Arv og miljø». Lotte underviser i teatervitenskap ved skuespillerlinja på Kunsthøgskolen i Oslo. Bor alene i et hus ved Akerselva, har en datter og to barnebarn som for tida bor i Australia, men ingen partner, ei heller noe ønske om å skaffe seg en.

Motta ukentlige anbefalinger av artikler og anmeldelser i Dagsavisen. Abonner på kulturavdelingens nyhetsbrev her.

«Hun var en språkets kvinne», tenker Lotte om seg selv, en sånn som liker å hjelpe andre med skriftlig kommunikasjon. «Flink med ord», sier venninna, og Lotte er enig. I tillegg til jobben har hun flere styreverv, og er svært glad i skogen, inkludert nyttevekstene hun leter opp. Lotte har, kort fortalt, et fint liv, og nå er det attpåtil vår igjen, og sol, og Lotte skal i gang med en ny forelesningsrekke om dramatikeren Bertolt Brecht, som holder svært høyt.

Les også: Dissekerer arvesynden

Så brytes selvsagt idyllen, i «Lærerinnens sang» som i romaner flest. Hovedpersonen skal utsettes for et fall. Det kommer i form av en fjerdeårsstudent ved filmlinja, 33-årige Tage Bast, som ber om å få filme Lotte Bøk. Han skal lage en dokumentarfilm om sammenhengene mellom liv og undervisning, sier han, og vil filme henne hjemme og på skolen. Lotte går med på å delta. Hun vil være en sånn som stiller opp, og har dessuten ingenting å skjule, tenker hun, for hun regner seg som en flink underviser, som har fått gode tilbakemeldinger oppigjennom åra. Men hun undrer seg over spørsmålet. På hvilket vis skulle vel undervisningen henge sammen med hennes liv? Skal hun være helt ærlig, blir hun ikke like lett fascinert av kunst nå som da hun var ung. Men det har hun ingen planer om å innrømme.

Egentlig er det en del ting Lotte Bøk ikke ønsker å innrømme. Etter som Tages arbeid skrider fram, føler hun at hun har noe å skjule, ikke minst overfor seg selv. Hun vet bare ikke hva det er. Selv om hun holder fast ved at kunst er viktig fordi den gir selvrefleksjon. Det var «mangelen på selvrefleksjon som gjorde at verden gikk til helvete», slår hun fast, for «menneskene som søkte og hadde makt, de så ikke ut til å ha noen idé om sine egentlige drivkrefter».

Les også: Vigdis og den virkelige litteraturen

Au, som Lotte skal falle. For hvor klar idé om sine drivkrefter har hun egentlig selv, og hvor reflektert er hun rundt sin egen makt overfor studentene hun år etter år prøver å engasjere i Bertolt Brechts dramaer? Tage Bast virker ikke imponert. Studentene blir deprimerte og handlingslammede av måten hun underviser på, kommer han fram til, og legger hovedvekten der i filmen sin. Filmen rammer Lotte Bøk, så hardt at hun opplever den som et overgrep, og seg selv som offer for et karaktermord. Det hun trodde hun var, knuses. Hun ser ingen annen mulighet enn flukt, til et sted og et virke som understreker favoritten Brechts poeng om at man godt kan hjelpe folk lokalt, men at hjelpen bare har begrenset verdi om den ikke går parallelt med reell systemendring. Å gi en flyktning sko hjelper den ene flyktningen å holde seg tørr på beina. Men den løser ikke flyktningkrisa.

«Lærerinnens sang» er en roman som utforsker makt og maktmisbruk, i krig eller kunst. Den undersøker hva nærhet til makten og volden har å si for hvordan vil opplever dem. Det er «vanskelig å få [studentene] til å engasjere seg i samfunnsmekanismene som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte», klager Lotte Bøk, men det er selvsagt en klage hun like gjerne kunne framsatt om folk generelt, inkludert seg selv.

Les også: Offeret slår tilbake

Hun har brukt hele yrkeslivet sitt til å undersøke forholdet mellom kunst og virkelighet, forstillelse og sannhet, men ikke kommet til klare svar. Yndlingen Brecht, hvis teaterstykker er viet stor plass i romanen, gir heller ingen klare svar, når hun leter der etter hva som er en vanlig, ressurssterk borger oppgave. «Hun måtte definere den selv, forsto hun». Men hvordan? Kunsten gir kanskje ikke alltid svaret, virker Vigdis Hjorth å påstå i «Lærerinnens sang», men den kan hjelpe til med å stille viktige og relevante spørsmål. Eller den kan forkludre og ødelegge. Tage filmer Lottes mislykkede forsøk på å engasjere studentene i Brecht-dramaet de leser. Men det er filmen hans som har tvunget fram Lottes maniske brudd med sin vante metode, et brudd som slår dårlig ut for henne. Han påstår hun skremmer studentene, men hun begynner først å gjøre det i forbindelse med filmingen, før satt ungdommen stille og kjedet seg. «Forsto han ikke hva kameraet gjorde med språket hennes, eller skjønte han det og derfor ville han filme» fortviler Lotte når hun ser hvilken vei prosjektet bærer. Hun føler seg angrepet der det smerter henne mest, i språket.

Etter all viraken rundt «Arv og miljø» er det ekstra interessant at Vigdis Hjorth i «Lærerinnens sang» stiller seg på offerets side. Etter visningen av Tages film, den Lotte kommer dårlig ut av, føler hun «en merkelig ømhet for det som både var henne og ikke henne, forvridd og forvansket, forklart og forklaret, tråkket ned i søla og løftet opp til en høyere sfære samtidig, avkledd og ikledd fremmede klær». Det er en svært treffende beskrivelse av hvordan levende modeller for kunst uttrykker at de føler seg. Av hvor vondt det er å føle seg misforstått og feil framstilt også utenfor kunsten.

Les også: Bøker å glede seg til i høst

Men Lotte går ikke imot kunsten av den grunn. Hun forstår den må finnes, at Tage er flink. Hun bare orker ikke konsekvensene. Hun ble sett, men på feil måte. Og selv om filmstudenten Tage er dyktig, følger det ikke automatisk at Lottes førsteårs skuespillerstudenter er så voldsomt imponerende. Det er lett å være enig i hennes frustrasjon over de uinspirerte, tause unge menneskene, de som aldri har tanker å dele, og som i hvert fall ikke virker å ta innover seg at verden brenner. Har de ingen motivasjon for teateret utover ønsket om å få hovedrollen og bli kjendis? Burde de ikke tåle såpass som Lotte utsetter dem for, om de faktisk ønsker å bli kunstnere, bli noe utover et kjent fjes? Studentene maser om realisme, jeg ler når Lotte sukker og svarer at Brechts stykke «viser krigens realiteter på to timer, med en pause på tjue minutter midt i så publikum kan ta seg en drink!».

Teateret er et verktøy med sine begrensninger, slik språket også er det. I tillegg til den grundige, svært eksplisitte diskusjonen av Bertolt Brecht, er Vigdis Hjorth opptatt av språkfilosofen Wittgenstein i «Lærerinnens sang». Hans berømte eksempel med en tegning som kan ses både som hare og and, er i romanen blitt til en konkret hare, en konkret and, som begge halter. Slik språket halter. «Mange ord var ikke dekkende, hvis man betraktet dem strengt, men hvorfor skulle hun betrakte dem strengt, hun skjønte jo hva hun mente», tenker Lotte, med et ekko av Wittgenstein. Så også når hun reflekterer rundt hva det vil så å se noe utenfra – det fins ikke noe nøytralt utenfra å se ting fra. Likevel holder vi på, og pusser fasadene våre. I romanen helt konkret av en grundig baderomsvask før Tage skal komme på besøk. Han hadde imidlertid forventet en enda større grad av selviscenesettelse, og overraskes når den mangler.

Les også: De kom for sent til festen

Etter knallsterke «Arv og miljø» virker kanskje «Lærerinnens sang» litt puslete. Tynnere, enklere, definitivt mindre skjellsettende. Men det er likevel en fin liten roman, en interessant utforskning nettopp av forholdet mellom liv og lære, som i Tages filmprosjekt. Den pirker i språket, i vanetanken, diskuterer hvorvidt kunsten, filosofien, ideologien virkelig kan vise vei i livet. Hva er det i seg selv? «Tanken på at det ikke fantes noe uforstilt, noe som ikke var noe annet enn det ga seg ut for, var uutholdelig», tenker Lotte et sted, og sørger over at ingen forstår hvordan hun har det, nå som hun mangler ord for det.

«Lærerinnens sang» er ikke Vigdis Hjorths beste roman. Men den hører fint til sammen med resten av forfatterskapet, virker autentisk i sin søken. Tragisk, men også ispedd komedie. For «det mest banale og det viktigste var sammenvevet å dypet», tenker Lotte, selv om hun umiddelbart forstår at også det er banalt. Som livet selv, i og utenfor språket.