Bøker

«Lengter Knuser Slår»: Raseri og selvforakt

Et heftig, tett portrett av en outsider.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Bård Torgersen

«Lengter Knuser Slår»

Oktober

###

Bård Torgersens nye roman, «Lengter Knuser Slår», er blitt et heftig portrett av en sinna unggutt fra drabantbyen Rykkinn. Som 14åring gikk Einar rundt med en øks skjult i ermet. I romanens åpning sitter han skjult i en leilighet, sterkt skadet i armen. Han venter på at de skal komme og ta ham, sannsynligvis politiet. Men han skal ikke gi seg så lett, han skal ikke underkaste seg.

Torgersen har også tidligere skrevet om mennesker som lever i utkanten av samfunnet, mennesker som ønsker seg vekk, som i «Loki» og i «Nøytral». Han er også kjent som artist og musiker. I sin tid var han en pioner innen elektronika og rave i Oslos musikkverden. En forfatter med erfaring fra flere arenaer. Nå har han skrevet en av sine beste bøker. «Lengter Knuser Slår» er på under 200 sider, og er blitt et komplekst, nært, rørende og skremmende bilde av et menneske som i barndom og ungdom må ha vært overlatt til seg selv. Som fortellerstemmen Einar uttrykker seg i romanen: «Det var ingen som brydde seg».

Les også: «Lukta av klor»: Litt utflytende om svømming (+)

Fra han går ut av barneskolen er Einar en fri fugl i egne øyne. «Mange var redd ham, og mange syntes synd på ham». Han har bare hån og en geip å tilby de sistnevnte. For han skal aldri underkaste seg, aldri be om hjelp, aldri gå på sosialen eller Nav. Heller rane noen, gjøre et brekk, liste seg inn i de streites store hus om natta og spy på puta deres. I de samme husene der han noen kvelder tidligere var på fest.

Det er Einars stemme som bærer romanen. Han som opplever sitt store øyeblikk da han blir filmet av svensk TV natta før 1. mai i Oslo. Han som pælmer inn vinduet hos Jens Evensen og etterpå klyver opp et stillas og legger seg til å sove på et tak. Han kan betraktes som en representant for de kulturelle motbevegelsene på 1970- og 80-tallets Oslo, men han lever helt i utkanten av den, søker ingen posisjoner eller tilhørighet, står fram som en ensom ulv.

Bortsett fra vennen Daniel, barndomsvennen som alltid er der, den foretaksomme, sjarmerende og aktive, som strør om seg med penger og etter hvert blir en storlanger av dop. Einar er den beundrende vennen som alltid stiller opp, oppbevarer hasjen i leiligheten sin mot at han får noen tigram som han kan selge til eget livsopphold. Dette vennskapsforholdet blir beskrevet gjennom Einars blikk. Det er et ambivalent forhold. Øyeblikk av tvil dukker opp. Blir han bare utnyttet? Men ubehaget skyves til side når han tenker på at denne vennen en gang reddet livet hans da han holdt på å drukne i Akerselva, under en heftig «seiltur» for å unnslippe politiet.

Les også: Ali Smith: – Fiksjon viser absolutt sannhet (+)

Bård Torgersen klarer gjennom Einars refleksjoner å vise at forakten for de «stræite» – sinnet, raseriet og den innbilte gleden over friheten – er gjennomskuelige overlevelsesstrategier. Mulig omsorgssvikt og fraværende foreldre blir antydningsvis påpekt i et par setninger, men aldri utviklet videre, uten at det oppleves som noen svakhet. Snarere er det Bård Torgersens metode og styrke å la disse «forklaringsmodellene» ligge, til fordel for Einars sinte, opposisjonelle stemme. Men en politimanns tilsynelatende forståelse, som viser seg å være et dekke for senere å kunne bruke Einar som tyster, bidrar til forklaringen på Einars raseri og selvforakt.

Einar flyter gjennom ungdommen på et slags flygende teppe av innbilt frihet og uavhengighet. Inntil bråstoppen kommer, og han stikk i strid med egne idealer gjør noe som får ubotelige konsekvenser. En ganske mørk fortelling er det blitt, skrevet fram med mye innsikt og omtanke, fint balansert mot sinnet og stridbarheten i Einars uforsonlige stemme.