«Lene din ensomhet langsomt mot min»: Matemagisk debut

ROMAN

Klara Hveberg

«Lene din ensomhet langsomt mot min»

Aschehoug

Rakel er nitten år, og ny student ved matematisk institutt på Blindern. Dessuten briljant. Hun bruker sekunder på å løse mattenøtter de andre studentene sliter med i lang tid. Forstår intuitivt avanserte matematiske teorier andre må pugge. For Rakel oppleves de logiske, innbydende, på et vis selvsagte. Matematikken åpner nye rom i henne.

Les også: Den er tretti år gammel, men Dagsavisen kaller denne nyutgitte selvbiografien en «rent ut fantastisk bok» (D+)

Rakel spilte fiolin hele oppveksten, men i stedet for å terpe teknikk og skalaøvinger, går hun rett til kjernen, til musikken, og lærer underveis det hun trenger for å frambringe tonene. Hun er dessuten glad i litteratur, leser lyrikk og prosa med innleving og detaljert interesse.

Men noe sosialt vidunder er hun ikke. Hele oppveksten er Rakels eneste venn en fantasistorebror som heter David. Hun møter andre barn også, på skolen og på fiolinleir, men ingen av dem blir fortrolige, nære. Heller ikke på universitetet finner hun venner. Kanskje fordi hun ikke leter, men heller tilbringer tida alene, med musikk, litteratur og matte. Og lengsel.

Les også: Dette er noen av bøkene Dagsavisens anmelder gleder seg mest til i vår (D+)

Hun lengter litt etter tilhørighet. Men mer etter en konkret mann. Han heter Jakob Krogstad, og er matematikkprofessor. Rakel oppsøkte ham helt i starten av studietida fordi hun likte en artikkel han hadde skrevet. Artikkelen handler om den russiske matematikeren Sofja Kovalevskaja (1850-1891), som var den første kvinnen i verden som ble professor i matematikk – på en tid da det i Russland var forbudt for kvinner å studere. Kovlevskaja var student og nær venn av den 35 år eldre tyske matematikeren Karl Weierstrass. Rakel lurer på om de to kanskje også var mer enn venner. Slik hun og Jakob etter hvert blir det.

Les også: Dette var de 25 kanskje beste bøkene i 2018 (D+)

Parallellene mellom Rakel og Jakob i Norge på 90-tallet, og Sofja og Karl i Tyskland på 1800-tallet er tydelig vist fram. Rakel identifiserer seg med Sofja. Hun undrer seg over hva som egentlig skjedde i Sofjas liv. Går til originalkildene, diskuterer med Jakob, prøver å finne ut mer. Samtidig skrider hennes egne studier fram. Og hennes eget liv utenfor matematikken.

Les også: Edvard Hoem godt om tippoldemora si, som var jordmor (D+)

«Lene din ensomhet langsomt mot min» er altså en roman om lengsel. Men også om kjærlighet. Om avstand og nærhet. Tålmodighet. Hva vil det si å være den andre kvinnen. Rakel skammer seg, voldsomt, og mangler noe eller noen å dempe skammen med. Føler seg mangelfull og uverdig. Ensom.

Klikk her for å abonnere på Dagsavisens kulturredaksjons nyhetsbrev

Hun blir dessuten alvorlig syk, noe som får store konsekvenser for hvordan hun klarer å leve livet sitt. Hadde livet kanskje vært annerledes om hun hadde vært frisk. Ingen vet, aller minst Rakel selv. Hun reflekterer over dur og moll, det grå og det gylne, sorgen og gleden. De er motsatser, men kompletterer hverandre også. Tilfeldigheter styrer mye av livene våre, både på godt og vondt, tenker hun.

Eller gjør de det? Romanen leker ikke bare med parallellitet, Rakel vurderer også en teori der livet kan plasseres i en slags spiral slik at de også tangerer andre menneskers lignende liv til andre tider. Kanskje er det ikke linjer vi lever, men sirkler. Kanskje ligger Rakels liv oppå Sofjas i denne spiralen. Kanskje har universet fraktal struktur, der man gjenfødes som en kopi av seg selv, med kun en liten vri.

Les også: De to norske søstrenes bok er forsidestoff i England (D+)

Rakel lytter til en sonate av César Franck og legger merke til den sykliske formen. Vil gjerne skrive en roman på samme måten. Uten her å spekulere i hva den fiktive romanfiguren Rakel ville vært i stand til, er det i hvert fall enkelt å påvise at forfatter Klara Hveberg har klart mye av det Rakel ville. Selv om hun peker på, diskuterer og utbroderer virkemidlene, fungerer de, inkludert den repetitivt utvidende komposisjonen. Hveberg virker å ha gått mange runder med teksten, over lang tid, og latt stoffet modne godt underveis. Resultatet er komplekst, men lekent.

Les også: Hun var kvinne, jøde, funksjonshemmet og flyktning, men oppnådde store ting (D+)

Totalt er «Lene din ensomhet langsomt mot min» blitt en roman av den typen som lett kunne forsvart en tre ganger så lang anmeldelse som denne, om alle temaene og trådene skulle behandles skikkelig grundig. Den kan leses som en roman om opphav, om foreldre og barn og hvordan man preges av det man lærer hjemme. Om å være «annerledes», hvor smalt det sosiale rommet kan være for mange mennesker. Det er en klassisk studentroman, om å finne sitt egentlige hjem på universitetet. Den tematiserer mentorrollen og lærlingrollen, og det ofte komplekse forholdet partene imellom. Den tar opp skam, kjærlighet, ensomhet, selve eksistensen.

Dessuten gir romanen innsikt i det interessante livet til Sofja Kovalevskaja, samt hennes miljø og samtid. Den omtaler med tydelig kjærlighet navngitte og ikke-navngitte komponister og forfattere, musikkstykker og bøker. Av og til kun som referanser. «Heretter følger jeg deg helt hjem», sier Jakob til Rakel, som et ekko av en viss norsk novelleforfatter, mens Rakel fascineres av en hun kun kaller Forfatteren. Her er flust av matematikk, prisverdig enkelt og spennende forklart. Og ønsker man å dra linjer mot Bibelen, er det også mulig.

Les også: Oslo-avtalen er blitt til godt teater (D+)

Kort oppsummert handler mye om skjønnhet. Og om sannhet. I matematikken er begge objektive, tenker Rakel, fordi man der har en felles forståelse av hva som er et gyldig bevis. Ulempen er imidlertid at matematikkens sannheter ikke sier noe om hva som er sant i en verden utenfor matematikken selv.

Å skrive, derimot, er ikke å lete etter fasit, men «å ville forandre seg, å ville endre på noe i livet sitt».

Hun rekker aldri få Vesaas’ debutantpris, tenker Rakel, for hun er eldre enn aldersgrensa på 35 år. Det gjelder også Klara Hveberg (f. 1974). Men hadde det ikke vært for alderen hadde Hveberg ligget godt an. Rakels drømmescenario ble ekte: Leseren føler seg så absolutt litt mindre ensom med denne romanen på nattbordet.

Les også: De har ryggen mot veggen, men kjemper videre for Y-blokka