Lars Petter Sveen: En annerledes reise

ROMAN

Lars Petter Sveen

«Fem skuggar»

Roman II

Aschehoug

Lars Petter Sveen har klart det nesten umulige, å gi troverdig stemme til fem somaliske flyktninger i Europa i romanverket «Fem stjerner» og «Fem skuggar». Sistnevnte helt fersk denne høsten, og kanskje hakket bedre enn fjorårets roman.

Forfatteren må krediteres for stor fortellerevne, for mot og kanskje for en dose overmot. Eller hvordan kan en velberget nordmann tro at han med overbevisning kan krype inn under huden på fem somaliere på flukt gjennom Afrika og Europa.

Dette skrev Dagsavisen om «Fem stjerner»: Forteller av guds nåde (Dagsavisen+)

Sveens todelte romanverk viser en forfatter som langt på vei mestrer en nesten umulig oppgave: Å vise fram menneskene bak flyktningstrømmen, de som for oss europeere bare er «skygger» som velter inn over grensene våre. Innebygd i romanen er en problematisering av fortellerperspektivet, av fortellingens eier. Et klokt grep som fokuserer på betydningen av å ha rett til sine egne minner, sine egne erindringer. I romanene er det særlig de to kvinnene, Isir og Aisha som er bærere av dette perspektivet. Som Isir sier: «Vi mistar noko heile tida. Og heile tida prøver vi å fylle igjen tomrommet i oss som blir til overs».

Lars Petter Sveen åpner høstens roman med en norsk stemme. Vergen Ingebjørg som har fått i oppdrag å forberede en somalisk kvinne, Aisha, for det viktige asylintervjuet. Flyktningene har kommet fram til målet, til Norge. Det vil si, det er bare tre av dem som kommer fram. Aaliyah drukner i Middelhavet, like utenfor Lampedusa. Og Khadar forsvinner et sted på veien gjennom Europa. Men Aisha og Isir, og store Said, Aishas fetter, klarer å komme seg til Skandinavia.

I tilbakeblikkene, som opptar det meste av romanen, fortelles det om den strabasiøse reisen gjennom Europa, formidlet av stemmene til Aisha, Isir, Said og Khadar. Det er naturlig nok mindre av ytre, voldelige og mørke episoder i denne romanen enn i «Fem stjerner» som skildret bakgrunnen for flukten til Europa, tida da de var barnesoldater i terrorgruppen al-Shabaab.

Sveen har lagt vekten på drømmer og traumer, på personenes indre liv. Dette er overbevisende og fint gjort, og har til tider en poetisk kraft som berører leseren. Aishas opplevelser og traumer står fram som de sterkeste og mest vitale delene av historien. Her har forfatteren brukt bilder som minner om visjoner fra en skrekkfilm.

De fire klarer å komme seg bort fra Lampedusa til Foggia i Italia der de en periode lever som tomatplukkere. De klarer å reise videre til Wien og deretter til Tyskland og Hamburg. Gjennom kontakter og forbindelser får de seg arbeid og bosted.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Sveen har valgt å legge liten vekt på omgivelser og ytre handling. Det oppleves som et riktig valg. Men det gir også fortellingen lite rom, en slags tranghet. Men det bidrar til å understreke at dette er mennesker som lever helt i ytterkanten, de skal ikke på museumsbesøk eller på wienerkafé. De opplever gater og hus som noe truende, noe slitsomt, transportetapper som skal forseres, husrekker som til forveksling lignet hverandre. Menneskene de treffer er vakter eller likegyldige arbeidsgivere. Flyktningenes mål er å holde seg i live, også mentalt. Det siste er kanskje det vanskeligste.

Det er Lars Petter Sveens store styrke som forteller at han kommer fra denne oppgaven med litterær ære i behold. De sterke skildringene av somaliernes opplevelser og hjemsøkelser av fortidens gru tar aldri overhånd eller blir sentimentaliserte, de holdes i et stramt litterært grep. «Fem skuggar» er sammen med «Fem stjerner» blitt et verk som underbygger Sveens dristighet og originalitet som forfatter.