Lars Kepler: Fri flyt av blod og hjernemasse

ROMAN

Lars Kepler

«Lazarus»

Oversatt av Henning J. Gundersen

Cappelen Damm

Det viser seg at et av gravrøverens trofeer er hodeskallen til kona til Joona Linna. Den svenske politietterforskeren som er godt kjent fra seks bøker av Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril, enda mer kjent som psevdonymet Lars Kepler. Handlingen forlater Oslo etter den makabre innledningen, men ikke før det lokale persongalleriet har fått fortalt to svenskevitser på én bokside – det er vel sånn svensker tror vi småsnakker med hverandre her i byen.

«Lazarus» er den sjuende romanen om politietterforsker Joona Linna. De kan med denne nye romanen passere en million solgte bøker i Norge. Man kunne tro at Kepler begynte å slippe opp for topper å gå helt over, men her gjør de det igjen. De går så over toppen at de er nødt til å falle ned, men klatrer alltid oppover igjen, mot nye høyder. Eller faller til nye lavmål, som noen vil mene.

Det er snart halloween igjen, og kanskje er det sånn man skal forholde seg til hele Kepler-fenomenet: Som en karikert beretning om blodig vold, med så umenneskelige sadistiske trekk at det bare er til å le av. «Blod og beinsplinter spruter ut gjennom munnen på vakten. Tenner og tunge følger med ut gjennom utgangshullet og sprer seg utover snøen. Sigaretten henger fortsatt mellom fingrene hans idet beina svikter under ham». Underholdning kommer i så mange former, men denne gangen har Kepler overgått seg selv i eksplisitte skildringer av utflytende hjernemasse og indre organer.

Det har vært antatt at Joona Linnas hovedfiende, Jurek Walter, er død. Han ble jo skutt av Linnas kollega Saga Bauer, for flere bøker siden. Men denne heter tross alt «Lazarus», oppkalt etter han som sto opp fra de døde, i ei bok som er vel så populær som de Kepler skriver. Når tvilen dukker opp, tar det ikke mange sider å konstatere at Walter ikke er død likevel.

Derved har vi det gående. Grepene er de vanlige, med en konstant opphopning av skrekkeffekter. Side etter side med ekstreme drap, levende begravelser, en skalpering, et dobbeltdrap på skolefritidsordningen, et dobbeltdrap til på et pleiehjem, en massakre på et pornofilmsett. Kepler spiller på lesernes mest følsomme strenger. Foreldre og barn får unngjelde. Vi holder ut, helt til det kommer til mishandlingen av ei 12 år gammel jente med downs syndrom. Der forlater de sjangeren for underholdningslitteratur for min del.

Slike fortellinger baserer seg ofte på at utpekte ofre oppfører seg irrasjonelt likegyldige i forhold til potensielle fiender. Joona Linnas nye kjæreste, Valeria, lar seg for eksempel ikke rikke. Hun holder jo på å etablere dette gartneriet sitt, og da hjelper det ikke å fortelle henne at en seriemorder verden aldri har sett maken til kan være ute etter henne. Politibeskyttelse, da? «Jeg vil ikke ha noe purk svinsende rundt på gården min». Nei, da så. Da får vi bare håpe det ikke kommer noen for å ta henne. Det kan dere tro i det lengste.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Jurek Walter har unnsluppet de sikreste sikkerhetsanstaltene, og tatt seg inn i de tryggeste trygge hus. De ansvarlige passer forbausende dårlig på ham, selv om de godt vet hvor farlige situasjoner de er i. Da kommer det an på hvordan leseren selv legger lista for troverdighet. Selv kan jeg alltids akseptere at det finnes en ond faen som er så utspekulert at han kan når alle sine mål – men ikke fordi alle hans motstandere stadig slurver med sin og andres sikkerhet, uansett om de vet hvor dødelig han er. Vi har for lengst mistet tellingen over drap og bortføringer når justisministeren attpåtil bestemmer at jakten på gjerningsmannen ikke kan prioriteres. Det er visst ikke bare her i landet tilliten til justisministere er dalende.

Tempoet er høyt. Hendelsene kommer tett. Falske alarmer står i kø. Hvis det ikke skjer noe dramatisk på en side, så kunne det skjedd noe. Som når Saga Bauer må hvile seg, regner med at hun er trygg, lener seg tilbake, og lukker øynene et sekund:

«Hun aner en bevegelse og sperrer øynene opp igjen.

Det var ingenting.»

Ellers er det mye. Altfor mye. For Lars Keplers lesere er det aldri fred å få.