BILLEDBOK
«Jon våknet i senga og visste at det fantastiske hadde skjedd ... Himmelen var hvit som melk og trærne stivfrosne, og høyt over skogen så han to svarte fugler som fløy mot sola».
Slik åpner «Svalene under isen», Gaute Heivolls tredje barnebok, Lisa Aisatos snart tjuende som illustratør.
Etter hvert viser det seg at «det fantastiske» som har skjedd, er at det har begynt å legge seg is på vannet like ved huset der Jon bor. Dag for dag blir den sterkere, til den en dag er blitt tjukk nok til å gå på. Det er den samme dagen som Jon møter Line for første gang: «Og han tenkte på bobler av sølv som steg og steg hele veien opp fra magen».
Altså er han forelsket. Resten av boka skildrer Jon og Lines gryende interesse for hverandre, parallelt med at de utforsker isens verden. Jon drømmer om undervannstrær og undervannslatter om natta, og snakker med Line om de svalene de begge mener å skimte under isen, om dagen. Så kommer tøværet, med potensial for isnende tragedie à la Vesaas‘ «Isslottet» eller Rune Belsviks «Farvel Rune» idet barna beveger seg ut på det sviktende underlaget. Men heldigvis ender alt godt, også med den begynnende forelskelsen.
Det er så vakkert, så vakkert, alt i hop. Heivolls tekst er poetisk, gjennomarbeidet, sier heller for lite enn for mye. Den åpner for meddiktning og tar barns følelsesliv på alvor. Lisa Aisatos illustrasjoner er intet mindre en nydelige, kunst holdt i vinterens begrensede fargespenn, kun ulike gråtoner med sparsomme aksenter av noen fargeklatter. En nese her og noen kinn der, det er alt. At tekst og bilde underbygger og fullfører hverandre, er også tegn på kvalitet.
Men det er den voksne leserens vurdering. Passer boka for barn? Egentlig ikke. Til det er historien litt for stillestående, illustrasjonene litt for grå og like, boka som helhet rett og slett litt for kjedelig. Forlaget gjorde definitivt rett i å gi ut «Svalene under isen», til glede for ungdom og voksne. Men Bragepris i kategorien barn fortjener boka ikke.