Kritikk av kritikken à la Faldbakken

BOK

Matias Faldbakken

Snort Stories

Cappelen

Den siste tiden har det rast en festlig debatt om Matias Faldbakkens kunstneriske prosjekter og kritikken av den både i Morgenbladet og på nettstedet kunstkritikk.no. Nå er Matias Faldbakken ute med sin tredje bok «Snort stories». Og om han ikke er klassens kuleste så er han i hvert fall godt over gjennomsnittlig kul.

Muntre innfall

Snort stories er en liten samling med allerede publiserte korttekster (ifølge boka). Tekstene utgir seg ofte for å være saklige essays artikler og intervjuer men avslører seg raskt som muntre innfall om sentrale temaer i samtidskulturen. Faldbakkens genuine intuisjon sørger imidlertid for at det midt inne i tullballet dukker opp innsikter om kunsten litteraturen og kritikken som både er sjeldne forfriskende og til dels oppsiktsvekkende. Det vil si: De er aldri tankevekkende på et teoretisk planet men de er nesten alltid tankevekkende presise i sin irriterende instinktive forståelse av kulturfeltets logikk medieøkonomi og symbolske utvekslinger.

Her er et utdrag fra den teksten man setter mest pris på å lese som kritiker «Minimal kritikk». Jeg-fortelleren befinner seg i et middagsselskap i København og gjør seg etter hvert følgende refleksjoner om kritikerne:

Det er en kjent sak at kritikere som alle andre kulturarbeidere er nervøse for sitt eget bidrag til debatten. Dette er fordi den kritiske diskurs er institusjonelt betinget akkurat som den kunstneriske praksis. Det er kjennskapen til spillereglene som avgjør om en lesning er god eller ikke på samme måte som det er kunnskapen om vilkårene for kunstnerisk produksjon som avgjør om et kunstverk er vellykket eller ikke. Jeg bestemte meg for å stikke fingeren i såret – kritikerens nevroser rundt kvaliteten på egen lesning – og pirke rundt.

Den måten jeget velger å pirke rundt i kritikerens nevroser på er ved å konfrontere Dilsizian med et tilfelle hvor han tok feil i sin vurdering. Den minimale kritikken besto ifølge Dilsizian av utelukkende å skrive enten JA eller NEI i anmeldelsene. Den historien han ender med å fortelle er om den gangen han fikk sparken fordi han ikke maktet å levere anmeldelsen sin til deadline.

Det morsomme med teksten «Minimal kritikk» er ikke først og fremst tanken om en minimal kritikk eller at Dilsizian ikke makter å levere i tide selv om det er ganske morsomt. Det som er humoren ved «Minimal kritikk» er at den leverer en åpen inkluderende og sosiologisk veloppdragen kritikk av kritikken.

Faldbakken tar ballen og ikke mannen. Kritikk er et institusjonelt spill. Det dreier seg om spillereglene for hva som avgjør hvor vidt en lesning er god eller ikke. Det finnes ingen ekstrainstitusjonelle sannheter om kunsten eller litteraturen. Alle andre påstander er ren retorikk. Kanskje er det nettopp derfor de fleste kritikere er nervøse kritikere.

Spillet

Faldbakken slenger denne erkjennelsen ut med et totalt fravær av pretensiøst alvor. Det virker ikke som om det er så nøye. Og nettopp derfor er det så nøye. For i det øyeblikket man ikke behersker spillet så er man ikke noe annet enn en dårlig spiller.

Jeg skal innrømme at jeg ikke får like mye ut av alle tekstene i «Snort stories». Men jeg tror man i hvert fall er nødt til å lese «Edward Norton’s WaspVille» for å holde seg inne i det litterære miljøet. Videre tror jeg at Faldbakkens «Snort stories» er den endelige demonstrasjonen av at det språket han skriver og som til tider kan oppleves så irriterende slapt anglofiksert og reklamemedieinfisert i romanene «Cocka Hola Company» og «Macht und Rebel» er bevisste fiksjoner som er skreddersydd til vår tid.

Det er mye sannhet i munnhellet om at en kritiker er ei høne som kakler når andre legger egg. Faldbakkens «Snort stories» minner oss om at det også er sant at enkelte høner kakler bedre enn andre.