Krim à la Hitchcock

KRIM

A.J. Finn

«Kvinnen i vinduet»

Oversatt av Stian Omland

Gyldendal

Hver gang en krim- eller spenningsbok oppnår internasjonal suksess, følger forlagene etter med et lass bøker som angivelig ligner på denne bestselgeren. En stund var alle krimheltinner «den nye Lisbeth Salander», før det var annenhver bok «den nye Da Vinci-koden». Nå er det Gillian Flynn og Paula Hawkins enorme suksess med henholdsvis «Flink pike» og «Piken på toget» alle håper å gjenta, for eksempel med A.J. Finns «Kvinnen i vinduet». Den er til og med utstyrt med et rosende sitat av Gillian Flynn på bokomslaget.

I psevdonymet A.J. Finns «Kvinnen i vinduet»s tilfelle er det lett å se hva sammenligningen kommer av. Som i «Piken på toget» har vi her med en forteller som kanskje ikke er helt til å stole på. Kvinnen som forteller er såpass rusa på alkohol og reseptbelagt medisin at hun innimellom tviler på sin egen vurderingsevne. Hun har dessuten kraftig agorafobi, det vil si redsel for åpne rom, noe som gjør at hun ikke tør å forlate huset. I stedet står hun i vinduet med kameraet klart, og spionerer på naboene gjennom telelinsa.

Det er slik hun et stykke ut i boka, etter en litt langtekkelig utlegning om hvordan denne ufrivillig innesperrede eremitten i slutten av trettiåra bedriver dagene med på internett, blir vitne til det som ser ut som et drap. Offeret er attpåtil en kvinne hun har møtt. Men ser hun rett? Og hvem er i så tilfelle morderen?

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Klassisk uhygge følger. «Kvinnen i vinduet» gjør tydelige og uttalte – i noen tilfeller kanskje i overkant eksplisitte – nikk til filmene fra Hollywoods gullalder før, under og etter andre verdenskrig, til klassiske psykologiske noir-krimdramaer som «Gaslight», «Den store klokken», og hele Hitchcock-katalogen. Jeg-fortelleren elsker slike gamle svart-hvitt-filmer, hun har faktisk en gående i bakgrunnen samtidig som hun er vitne til det hun mener må være et mord. Å gaslighte noen betyr på engelsk at man planter falsk informasjon i noens hukommelse, slik at de begynner å tvile på sine egne opplevelser og observasjoner. Driver noen med det her? Eller er det fortelleren som misforstår? Noen må lyve, men hvem? Leseren lurer, og drives videre.

Krimplottet fungerer godt. A.J. Finn har skrevet inn nok personer, detaljer og hull til at leseren blir sittende og gjette, mens mistanken flyttes fra den ene til den andre, fra ett mulig scenario til et annet. Trass de klassiske ingrediensene – lukket rom, spionasje, skumle naboer og upålitelige hjelpere, samt rikelig med dramatisk regn og mørke – er løsningen overraskende og tilfredsstillende. Spenningen holdes helt inn mot den riktig så dramatiske slutten. At størsteparten av dramaet foregår på det psykologiske planet, filtrert gjennom en rusa forteller, står i svært velkommen kontrast til de mange voldelige og bloddryppende krimromanene som hvert år konkurrerer i nitide beskrivelser av bestialske torturmetoder og ille tilredte offer. Litt vold og blod er det riktig nok her også, men av det pynteligere slaget, som trusler og hint heller enn handling.

Mindre interessant er det å følge den andre hovedtråden som også skal være et mysterium – den som handler om hovedpersonens bakgrunn og psyke. Helt fra starten får vi vite at hun tidligere hadde mann og barn og en vellykket karriere som barnepsykolog, men at hun nå altså har utviklet kraftig agorafobi og bor alene. Det som skulle komme som en overraskende avsløring og forklaring på hva som har skjedd to-tredeler uti boka, er imidlertid et lite antiklimaks: Mistanken vektes allerede få sider inn i boka, og ble bekreftet ved kvartgått lesning.

Alt i alt er imidlertid «Kvinnen i vinduet» en spennende og underholdende kriminalroman, med en original løsning på mysteriet. Boka utgis nå ut i 35 land, og en filmversjon er under utvikling. Om den er «den nye Jenta på toget» gjenstår åpenbart å se. Men en sterk kandidat til lista over bestselgende krim er den.