Bøker

Krigens fake news

Forfatter Bjørn Westlie legger på plass nye, men små biter i den norske krigsmosaikken.

Dagsavisen anmelder

BOK

Bjørn Westlie

«Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen.»

Res Publica

Den svenske forfatteren og journalisten Göran Rosenberg skrev for noen år tilbake en glitrende bok om sin Auschwitz-overlevende far, «Kort opphold på veien fra Auschwitz». Om hvordan faren ikke klarte å leve videre. Traumene fra konsentrasjonsleiren var vanvittige, men mangelen på empati og interesse fra etterkrigsmenneskene i det nye hjemlandet Sverige, var verre. Og ikke til å bære.

Debatt: «Jøder dør to ganger. En gang når hjertet slutter å slå og en gang til når man ikke lenger huskes» (Eirik Hoff Lysholm)

Bjørn Westlie viser i sin nye bok om den norske pressens rolle i nazistenes totale krig fram noe av det samme. Hvordan norske journalister, redaktører og aviseiere gjorde lite for å stå opp mot Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakta, og hvordan sviket ble feid nærmest under teppet da krigen var over og alle bare ville se framover. Jødene ble ignorert. Jødenes skjebne var på en måte annenrangs. Slik den norske rettsstaten ga uttrykk for når den frikjente Vidkun Quisling for forsettlig medvirkning til mord på de norske jødene, selv om det ikke var tvil om hans kjennskap til hva uttransporteringen av dem i 1942 ville føre til. Jødenes skjebne forble et tysk ansvar.

Saken fortsetter under bildet.

###

Norske avisers rolle under krigen er det skrevet mye om. Og aviser som Aftenposten, Bergens Tidende, Nationen og Drammens Tidende kommer dårlig ut etter påviselig å ha gått langt i retning av samarbeid med fienden. De aller fleste norske aviser som ble gitt ut gjennom krigen, ble nazifiserte. Redaktører som ikke var vennlig innstilt til nyordningen, ble erstattet. Journalister innordnet seg. Men da pressen gransket seg sjøl etter krigen, så ga man seg selv godkjentstempel. Selv om ingen av de lovlige norske avisene skrev om deportasjonen av jødene.

Westlies bok kommer ikke med substansielle nyheter som rokker ved det etablerte bildet, den endrer ikke på historien. Men det er gjort et godt kildearbeid, og den tidligere Klassekampen- og DN-journalisten Westlie bidrar igjen med viktig dokumentasjon, som er med på å komplettere bildet av krigen i Norge. Gjennomgangen av hva Nasjonal Samlings eget politiske propagandabyrå Norsk Artikkel Tjeneste (NAT) fikk seg til å skrive, er sjokkerende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var rått og vilt, og de norske avisene ble pålagt å trykke det vi i dag ville kalt fake news. Forvridde, fanatiske stykker tekst som demoniserte og løy, og særlig var NS-maskinen opptatt av jødene. Og ordlyden i den norske propagandaen sto ikke noe tilbake for den som ble benyttet på det enda mer brutaliserte nazi-kontrollerte kontinentet.

«Det nye nasjonalsosialistiske Europa er nå i ferd med for alltid å fri seg fra den jødiske rovedderkopp», het det i en sak fra NAT rett før jul i 1941. Både Aftenposten og Bergens Tidende trykket den.

Jødene ble gjennomgående beskrevet som utøy, og de fikk skylda for alt. Ikke bare for bolsjevikenes kommunisme, men de sto også bak verdenskapitalen. Et paradoks forfatteren peker elegant på.

Men heller ikke NATs skrikende antisemittisme ble funnet verdig å være et særskilt tema i rettssakene etter krigen.

Les også: – Norske redaktører klaget på dårlig språk i NS-artiklene, men aldri på den hatske tonen mot jødene (Dagsavisen+)

Var det ikke for at det var blodig alvor og at NS’ hatske skribenter hadde kontakter med ubegrenset makt, er det en undertone av komikk i NATs virksomhet og persongalleri. Den smålige indignasjonen i NAT-sjefredaktør Christian Waages meldinger til organene som brukte for få av artiklene hans, som en forbitret, refusert leserinnleggskribent, er nesten morsom.

Boka har fått tittelen «Det norske jødehatet», med en presiserende undertittel. Jeg reagerer på den, for den er tabloid og nesten misvisende. Dette er ikke en bok om det norske jødehatet i bestemt form, men en bok om NAT, NS sitt propagandaapparat og dets makt over norske aviser under krigen. Forfatteren er åpen i boka på at «propagandaens virkning, er mindre målbar». Det påvises derfor ingen sammenheng mellom NS’ hatpropaganda og «det norske jødehatet», og Westlie kommer ikke nærmere noen svar på hvor sterkt antisemittismen sto og utviklet seg i Norge enn en Gallupundersøkelse fra 1947. Som er nedslående. Jødene ble fort glemt, slik Rosenbergs pappa fikk erfare.

Bjørn Westlie er en dreven og god håndverker. Boka hans er en viktig påminnelse om hvor lett medier formes med makt og hvor vanskelig det er å holde idealene oppe i et totalitært regime.