Bøker

Krig i hjerter

Et rystende portrett i ord og bilder av et barn som er tvunget til å ta del i de voksnes verden.

Dagsavisen anmelder

BARNEBOK

Gro Dahle/Kaia Dahle Nyhus

«Krigen»

CappelenDamm

«Krigen» skildrer ungjenta Ingas opplevelse av foreldrenes konfliktfylte samliv, skilsmisse, og tida etter bruddet. Hun må både beskytte småbrødrene, og være spion i konflikten mellom mor og far.

Gro Dahle har skildret alvorlige temaer for barn før. «Sinna mann» (2003) handler om en voldelig far, «Håret til mamma» (2007) om en deprimert mor.

Slike temaer har ofte vært forbeholdt bøker for ungdom og voksne, man har kanskje tenkt at det krever en viss modenhet for å forholde seg til dem. Fraværet av alvor i andre deler av barnekulturen er påtakelig. På NRK Super bor ungene ofte i flotte, nyvaskede villaer, og snakker Oslo 3-mål, eller hopper rundt og synger i en nordnorsk blomstereng. Barne-TV-ungene har sjelden større utfordringer enn at de er forelsket uten å tørre å si det høyt.

Gro Dahle tar barn på alvor, og har en egen evne til å formidle deres perspektiv på verden. Det originale blikket og det friske språket er det samme som vi møter hos lyrikeren Dahle. Ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus’ bilde og strek har før gått inn i en vellykket symbiose, der duse linjer har illustrert Dahles groteske, filosofiske skildringer. Nyhus’ strek er i denne boka erstattet av Kaia Dahle Nyhus krasse, naivistiske, kontrastfylte utrykk. Det fungerer svært godt.

Boka gjør krig til metafor for samlivsbrudd og skilsmisse. For en voksen leser er denne sammenligningen søkt, nesten kvalmende. Hva vet vel et norsk barn om krigens gru? En illustrasjon viser Inga med et stort svart hull i brystet, som det renner blod ut av, øynene er bare tomme kryss, hull de også. I en annen illustrasjon ligger hun på et mørkt rom i fosterstilling, med en saks ved siden av, og blodige kutt, en isolert selvskader.

Barn opplever verden nærere, større enn voksne gjør, mens krigen er en abstrakt størrelse. Disse dramatiske virkemidlene virker likevel ikke som klisjeer. Grunnen er den seige, insisterende tonen både i tekst og illustrasjoner. De voksnes blindhet for det indre trykket i jenta, budbæreren mellom mor og far - dette gjør inntrykk. Den langsomme slutten uten noen lykkelig, klar konklusjon, gjør boka overbevisende.