Bøker

Kommunisme i koronaens tid

Den slovenske filosofen Slavoj Zizek (f. 1949) gir forfriskende perspektiver på koronakrisen i den første virkelig grundige boka om epidemien.

Bilde 1 av 2

Sakprosa

Slavoj Žižek

«Pandemic! COVID-19 Shakes the World»

OR Books, 2020

Virusepidemien fører med seg en hel skokk med nye vaner som vi må venne oss til over natta. Når vi ikke kan bevege oss fritt og gjøre hva vi vil, begynner naturligvis tankene å spinne. For eksempel ideen om at vi trenger toalettpapir, som tilfellet var for noen uker siden.

For selv om denne varen neppe forsvinner fra butikkhyllene med det første, holder det at du tror andre kanskje hamstrer likevel, for sikkerhets skyld.

«Jeg vet ryktet ikke stemmer, men hva om noen likevel tar det på alvor og, i panikk, begynner å shoppe toalettpapir så det faktisk blir manko,» skriver sosiologen og filosofen Slavo Žižek i sin siste bok om korona-epidemien, som nå foreligger på engelsk.

«Du trenger ikke engang tro at toalettpapiret forsvinner, det holder at du tror at andre tror det forsvinner», fortsetter sloveneren.

Det er på denne måten panisk ideologi sprer seg i vår hverdag, hevder han, og påpeker det absurde i at akkurat toalettpapir ble gjenstand for hamstring. Det er vel neppe det som beskytter oss mot koronaviruset?

Omvendt kan vi være overbevist om at noe stemmer, men panikken uteblir. Vi har eksempelvis lenge visst at en pandemi ville komme, det var bare et spørsmål om tid.

Da SARS, Zika og svineinfluensa spredde seg burde vi i hvert fall ha forstått tegninga, skriver Žižek. Men nei, vi tok ikke faren for den store pandemien på alvor, selv om alle forsikret oss om at den ville komme, og fikk i stedet utløp for angsten for virusepidemier i katastrofilmer som Contagion (2011) i stedet.

Hvordan få styr på slike ideologiske vrangforestillinger? Žižek, som har brukt hele sitt forfatterskap på slike analyser av ideologi, mener en ny kommunisme er svaret. Med dette mener han ikke noe i nærheten av Mao eller Stalin, men et sterkt og verdensomspennende samarbeid for å sikre at alle verdens land har tilgang på nødvendig medisinsk utstyr, mat og medisiner.

Det er når vi ser på andre som fiender, som noen som vil stjele fra oss eller sikre dem fordelene, de paniske ideologiene setter klørne i oss, sier han. Derfor er det også en dårlig idé med stenging av grenser og forsøk på å overby hverandre i handling av munnbind og nødvendig smittevernutstyr.

Vi trenger en global beredskap, hvor vi samarbeider om det livsnødvendig – nå og i framtida.

«Kommunisme» handler altså ikke i denne sammenhengen om kampen mot kapitalismen, men om overlevelse.

Žižek, som er både klar og enkel (som han ikke alltid er), er inne på noe viktig her. Han har også et svært godt poeng når det gjelder de rasjonelle kalkylene som ligger til grunn for behandling av syke når det røyner på.

Det kan ikke være slik, mener han, at de gamle og skrøpelig «skal ofres» til fordel for de friske og spreke. For hvem skal egentlig bestemme hvem som skal ofres eller ikke for det felles gode? En slik tanke er ikke bare dypt umoralsk, men trekker oss i retning det radikale høyre, hvor de svake settes til side for de sterke og vitale.

(saken fortsetter under bildet)

###

Žižek peker også – nok en gang forbilledlig klart – på at vi i vårt blikk på statens sterke inngripen ikke må henfalle til tradisjonelle, venstreradikale tanker om overvåking og sosial kontroll, som vi ser hos enkelte andre tenkere som har uttalt seg om saken nylig (deriblant den italienske filosofen Giorgio Agamben).

Å blindt stole på staten og holde avstand etter instruksene er tvert imot denne tidens klareste uttrykk for solidaritet, hevder Žižek.

Dette er nemlig også et klassespørsmål: De meste utsatte, de som fortsatt må arbeid og bevege seg ut i verden for å skaffe seg mat og nødvendigheter, tilhører nemlig aldersklassen eller middelklassen. De rike er de eneste som fritt kan berøre hverandre der de gjemmer seg bort i sine «gated communities».

Det er ikke vanskelig å være enig med Žižek at regelfølging er vår eneste måte å holde sammen på, men det kunne vært spennende å høre hva han tenker om eksperimenteringen med smitte-apper som den vi har lansert i Norge.

Ingen Žižek-bok ville vært komplett uten noen filosofiske snurrepiperier. Žižek tar for seg det faktum at COVID-19 er et parasittisk virus som ikke utvikler seg på annen måte enn å finne vertsorganismer det kan reprodusere seg i.

Når det oppstår i en situasjon hvor mennesket er for tett på en natur som vi også har bedrevet rovdrift på er det nærliggende, mener han, å tenke at viruset er en type restprodukt som avfødes og hjemsøker avanserte systemer som menneskets liv på kloden jo er.

Det vil alltid være slike «rusk i maskineriet» som ikke blir borte uansett hvor velsmurt maskineriet er, men ruskene kan håndteres om vi adresserer dem direkte tidlig nok.

Selv om Žižek advarer mot å tenke på koronaviruset som «naturens hevn» på menneskets uregjerlige bruk av klodens ressurser, er det nærliggende å se virusets fremferd som et bilde på at de problemene vi fortrenger nok kan holdes unna lenge, men før eller siden vil komme tilbake å true tingenes tilstand.

Kanskje kunne vi forestille oss viruset som et ubehandlet traume som har blitt liggende i det ubevisste, og som ikke lenger fortrenges? Og at det nå gjør krav på oss med all den giften som har samlet seg opp rundt det i virkelighetens randsoner?

Kan hende vi til og med skulle snu på flisa, foreslår Žižek, og forestille oss selve tenkeevnen som et slags parasittisk virus. Ja visst har det brakt mennesket til toppen av næringspyramiden, men samtidig har vårt overmot ført med seg ødeleggelse av både klodens økosystem og – gjennom det – livsgrunnlaget for oss selv.

Slike tanker er naturligvis både søkte og spekulative, men det er nettopp slike «ville» tankebaner som er Žižeks spesiale. Det er også slike snodige sidespor vi kanskje burde undersøke for å tenke nytt rundt situasjonen vi har havnet i.

Mer fra Dagsavisen