Knausgårds tryllering

Karl Ove Knausgård pendler mellom selvbiografi og roman som det passer ham. Selv svinger han «nesten schizofrent mellom selvforakt og stormannsgalskap». Mens mottakelsen vingler mellom «biografisk sladder, estetisk henførelse og psykologisk identifikasjon».

Alt dette har forledet anmeldere og lesere, mener idéhistoriker Eivind Tjønneland, som nå lanserer pamfletten «Knausgård-koden».

Og det har fanget kritikken i en knausgårdsk tryllering, der bokverkets romantiske følelsesstrøm reproduseres uten distanse, anmelderne selv legger ut på realitytokt i egen barndom og det erklæres at vi mangler begreper for å beskrive verket, hevder han.

Uangripelig helgardering

«Knausgård-koden» er Tjønnelands forsøk på avfortrylling, på å avkle en ideologi som har gjort «Min kamp» til en litterær sensasjon.

– Det som kjennetegner seksbindsverket etter de fire første bøkene, er at Knausgård ustanselig rir to hester. Slik oppstår en helgardering som gjør ham tilsynelatende uangripelig, sier forfatteren til Dagsavisen.

– Som lesere og kritikere forledes vi til å miste gangsynet, fortsetter han.

Det Tjønneland reagerer mot er Knausgårds syntese av medieskyhet og ekshibisjonisme, stormannsgalskap og mindreverdighetsfølelse, selvutlevering og selvsensur, dokumentar og fiksjon. Og at kritikerne verken evner å skille dimensjonene fra hverandre, eller å gjennomskue hvordan de tvinnes sammen.

Tom gjenkjennelse

Resultatet er tvetydigheter som pirrer nysgjerrigheten og driver leserforventningene. Men bokverket gir ikke så mye innsikt, som en kombinasjon av patos og detaljer.

– Knausgårds kamp er en kamp for selverkjennelse. Men han kommer ikke så veldig langt. Istedenfor henfaller han til pornoblader i skogen, hvem som kan pisse lengst eller turer med fotballaget. Alle kan være med, men hvor fører det oss? Den gjenkjennelsen som mange opplever blir nokså tom og overflatisk. Med sin narsissisme appellerer han til tendenser hos oss selv. Vi er blitt mange små narsissister som bejubler en stor narsissist. Denne sirkelen bør vi komme oss ut av, sier Tjønneland.

Intimitetstyranni

Ifølge Tjønneland illustrerer «Min kamp» sosiologen Richard Sennetts begrep om intimitetstyranniet.

– Private følelser veltes hemningsløst over på leseren. Slik forsterker Knausgård privatlivets inntog i offentligheten. Han beklager seg selvfølgelig over det, men han sitter i intimitetstyranniet med begge beina, sier idéhistorikeren.

Dessuten henfaller Knausgård til melodrama, mener han. Farens død og konas fødsel skildres med intensitet. Ifølge Tjønneland skal slike sterke følelser være et svar på det moderne samfunnets fragmentering av selvet.

– Men melodramaet er bare en tilsynelatende løsning. Følelsene våre fluktuerer jo som aksjekurser på børsen, og kan neppe lime våre subjekter sammen. Sentimentalitet er snarere noe vi oversvømmes av, sier Tjønneland.

Han mener Knausgårds snørr og tårer istedenfor oppfyller et behov for gråtekoner i vår tid.

– Vi legger lokk på alt i nære relasjoner, for så å presentere våre depresjoner i avisene som om de var sensasjonelle, sier han.

På formel

Knausgårds oiing og grining er også en viktig suksessforklaring, tror Tjønneland. «Knausgård-effekten kan uttrykkes som en formel. Knausgård-koden = abstrakte virkelighetsreferanser + interjeksjonen ååhh», ifølge pamfletten.

Det stiller Knausgård i samme kategori som Mette-Marit. Da hun giftet seg og felte en tåre i domkirken, utbrøt Anne Grosvold at alle som ikke ble rørt, måtte ha et hjerte av stein, mener forfatteren.

– Men hva er det egentlig du beskriver her? Forklaringen på en suksess, eller beskrivelsen av et problem?

– Begge deler. «Min kamp» er en problematisk suksess. Jeg ser for meg at pamfletten består av flere slike formuleringer. Og skrur du dem sammen, åpner Knausgård seg som et pengeskap, sier Tjønneland.

For tidlig sædavgang

«Knausgård-koden» slutter med nok en devise. Med henvisning til bind fire hevdes det at Knausgård har gjort for tidlig sædavgang til litterær metode.

– Det er ment som en metafor for en åpenhet som ikke er så åpen. En blotter kan også sies å åpne seg, men han skjuler hvorfor han viser seg fram. Det er det samme med Knausgård. Vi får ingen forklaring på årsakene til hans utallige mislykkede samleier, sier Tjønneland som også mener det illustrerer skrivemåten i «Min kamp»: Knausgård er ustanselig fascinert, men fascinasjonen er tom. Dramaturgiske spenninger utløses i øyeblikket, men samtidig aldri. Han spiller på mediesamfunnets behov for øyeblikkelig tilfredsstillelse. Men vi blir aldri tilfredsstilte nok.

– Det er mitt forsøk på å skape et begrep som viser at vi faktisk kan beskrive «Min kamp», sier Tjønneland.

– Du gir ikke bare Knausgård mer vind i seilene med denne pamfletten, da?

– Jeg tror ikke det. Den vil kanskje skjerpe kritikken noe, og legge lista litt høyere. Dermed kan den snarere få en dempende effekt. Så vi ikke drukner i Knausgård enda en gang.

Bind fem i «Min kamp»-serien kommer ut i midten av juni.