I starten virker det som en ganske grei sak å gi et handlingsreferat av fotograf og billedkunstner Vibeke Tandbergs debutroman «Beijing Duck»: En kvinne ror ut for å fiske. Får fisk, dreper den, og spiser det ennå bankende hjertet. Neste dag er hun lam i fingrene, og lammelsen brer seg. Det er «Beijing Syndrome» fordi hun har spist et hjerte, sier legene. Hun må amputere. Uten armer kan hun ikke fiske, og blir prostituert. Imidlertid får hun snart nye hender fra en mannlig donor, og slutter som prostituert. Hun er blitt gravid, og får tvillinger. De tre bor sammen med et kjæledyr, og spiser stekt and - Beijing Duck.
Men så løser alt seg opp, og sklir mer og mer inn i det forvirrende og absurde. Det viser seg nemlig at den ene tvillingen, Louis, og kvinnen, Madeleine, ikke bare er mor og sønn, men også har et intimt forhold. Er han egentlig mannen hennes, alias «nummer 179», alias den av horekundene som gjorde henne gravid? Og hendene Madeleine har mottatt, er tatt fra en dødsdømt fange som både er identisk med nummer 179, og hennes egen sønn Louis, som sitter på dødscelle for å ha drept henne. Hvor kom egentlig hendene fra?
Madeleine blir drept av sønnen sin. Han vet ikke hvorfor han gjorde det. Kun søsteren stiller i begravelsen. Kanskje. Eller så stiller også Madeleine selv (!), og Louis i følge med fengselsbetjenter. Begge versjonene er beskrevet. Louis dreper også søsteren sin, med en saks. Eller så gjør han det ikke. Kanskje dør hun av å spise and, noe hun ikke tåler, mens øyevitnene tror at nakken knekker av den urimelig store dulten hun har samlet håret sitt i.
Louis dør på dødscella, men ikke ved henrettelse. Den utlagte tarmen eksploderer fordi han stapper seg med kylling, noe fordøyelsen ikke tåler. Hvis det da ikke skjer hjemme, ved stuebordet, med Madeleine (som han har drept) og søsteren (ditto) som vitner.
Forvirret ennå? Det blir verre. Og verre. Så snart leseren tror at en eller annen detalj endelig henger sammen og at «det må være sånn det er», gjør Tandberg en ny vri, og så var det ikke sånn likevel. Situasjonene er tilsynelatende vanlige, tilforlatelige, realistiske, men så er de selvsagt ikke det likevel. Alt sklir over i noe annet, alle spiller mange roller på likt. En identitet er langt fra fasthamret. Veldig langt der ifra.
Flere av scenene repeteres flere ganger, med små og større variasjoner. Den innledende fiskescenen, der Madeleine ror ut, sitter i båten, og får fisk, er skrevet om og om igjen, med en liten variasjon og et lite tillegg for hver «tagning». Andre ganger kan en scene gjenoppstå mye lenger uti boka, med de samme ordene men sentrale omliggende elementer byttet mot et annet. Han som var broren, er nå faren. Kjæledyret Dragan, som først logret med halen og på alle vis framstår som en hund, sitter plutselig i bur og kvitrer, som en fugl. Like etter er det blitt et marsvin som sulter i hel.
Noen nøkkelscener er groteske, kvalmende. Madeleine gir mannen, eller kanskje er det sønnen, en avsugning mens han sitter og stapper i seg andestek. Han kommer og kommer, og hun svelger og svelger, så ufyselig beskrevet at det framkaller brekninger hos leseren. Det skjer ikke så ofte, at man blir fysisk kvalm av å lese trykte ord på en side. Godt gjort, hvis ubehag var målet.
Men selv om «Beijing Duck» definitivt er en original og annerledes tekst, er den minst like irriterende og forvirrende. Eller, irritasjon krever et visst engasjement. Her er problemet heller at engasjementet, og dermed leserinteressen, fisler mer og mer ut etter som forfatteren gjør nok en omdreining, nok en forskyvning. Kanskje blir bruddet med den grunnleggende leserkontrakten for stort - figurene blir for utflytende, for teoretiske, selv om de utfører de grusomste og mest engasjementpåkallende handlinger.
Språket er godt. Bruken av noen faste temaer, for eksempel speilinger av tvillinger som vi kjenner igjen også fra Tandbergs fotografier, eller gjentakelsen av Beijing, fungerer fint. Men det er ikke nok til å holde på interessen. Noen ganske få, antakelig de samme som med hånden på hjertet kan påstå at de faktisk får noe ut av den mest eksperimentelle videoinstallasjonskunsten i de hippeste galleriene, vil sikkert elske Tandbergs brudd med alle kontrakter, det genuint originale og nye i alle forskyvningene. Vi andre, som liker Tandbergs fotografier fordi vi ser hva de forestiller, sitter nokså tomme tilbake etter denne tunge andestuingen.