Klassisk krim

Krim

Ingebjørg Berg Holm

«Barføtt over isen»

Vigmostad & Bjørke

Året er 1875. Det er høst. Thomas Tinnvik er lensmann i Hurum. Han finner en død katt på stranda. Den har blitt torturert før den havnet i sjøen. Tinnvik skriver om funnet i sin nye dagbok. Videre om et slagsmål der den ene av de to kjempende mennene er «sorthåret og vakker», og de to kamphanene gjør seg morsomme på hans bekostning, da han ikke umiddelbart forstår hvordan en konkylie ligner «en viss del» av en kvinne. Slåsskjempene dukker aldri opp igjen i fortellingen, det er konkylien, kvinnedelen, som er poenget.

Sett med vår tids forventning til høyt tempo og action i krimbøker tar med andre ord temmelig lenge før «Barføtt over isen» kommer i gang med historien. Men så er det heller ingen typisk krim. Man kan like gjerne kalle det en historisk roman med gotiske elementer, med mange både uttalte og uuttalte referanser til kjente bøker og mye brukte temaer i klassisk litteratur.

Mary Shelleys grøsser «Frankenstein», om en forskers mislykkede forsøk på å lage et nytt og bedre menneske, nevnes eksplisitt. Komponisten Franz Schuberts håpløst selvmedlidende «Vinterreise» går som et tema gjennom romanen, den romerske forfatteren Tacitus’ (45-120 e.Kr.) «Annaler» likeså. Enda artigere for klassisknerder er leken med tropen «den gale kvinnen på loftet», kjent blant annet fra Charlotte Brontës «Jane Eyre» (1847) – i begge romanene brenner et hus med innhold ned, i begge tilfeller er det snakk om en kvinne på loftet som er eller ikke er gal.

«Barføtt over isen» tematiserer spesifikt kvinners trange mulighetsrom på slutten av 1800-tallet – kvinner kan velge mellom rollene som moderlig engel eller som ikke-kvinnelig åndsmenneske, kanskje gal. «Overanstrenger en kvinnehjernen, vil det gå utover hennes livmor, og hennes kvinnekropp vil visne», skriver den etter hvert døde kvinna i et av sine avskjedsbrev i boken, for det trodde de, både kvinner og menn på denne tida.

Andre av samtidas «sannheter» målbæres også, på en måte som gjør det veldig synlig for nåtidige lesere hvor preget vi alle er av vår tid, av samfunnets til enhver tids rådende tanker og holdninger. At lensmann Tinnvik legger merke til hvor vakker en mann er og mangler kunnskap om kvinners intime anatomi, er nemlig ikke tilfeldig. Han liker best menn. Men i 1875 er homofili, da kalt «sodomi», ulovlig, skammelig, hemmelig. Tinnvik er innforstått med det, og lojal mot loven.

Han er likevel et plaget sinn, og planlegger et mord. Samtidig dukker det opp enda flere skamferte katter, og den gamle damen på loftet dør. Naturlig, eller ikke? Hva har egentlig skjedd, og hvorfor? Og hvor er det blitt av den sjeldne gamle utgaven av Tacitus? Leseren må finne ut om Tinnvik er en troverdig forfatter, for det er gjennom hans dagbok størstedelen av historien fortelles. Den andre kilden er den gamle kona på loftets brev til diverse slektninger. Men er hun tilregnelig?

Hele romanen er skrevet på gammeldags, kjølig riksmål, som gir god tidskoloritt. Krimintrigen er kanskje ikke så voldsomt spennende – erfarne krimlesere vil nok regne seg fram til hva som har skjedd både med døde katter, ditto koner, nedbrente hus og forsvunnede bøker lenge før lensmannen gjør det. Men greit nok, dette er likevel en fin og sjarmerende historie om å være den man er innenfor trange rammer, og en troverdig innføring i en tids tanker og levesett.

Noen detaljer blir hengende litt i lufta, ikke minst henvendelsen til lensmannens bror, som har flyttet til Amerika, men det har mest sannsynlig med intrigen fra Ingebjørg Berg Holms forrige krim, den rivertonprisnominerte debuten «Stjerner over, mørke under», å gjøre. Det kommer tydeligvis mer krim fra Hurum på 1870-tallet. Det er bra.