ROMAN
Frode Grytten
«Brenn huset ned»
Oktober forlag
«Wow, de helte bensin på Times Square i kveld! De tente på og så stakk de, skikkelig utført arbeid! Robert de Niro løfta glaset til ein skål».
Et New York som brenner for deres føtter er utgangspunkt for Frode Gryttens fortelling om bandet The Clash, og hvordan de fire medlemmenes ulike viljer og personligheter sliter samholdet i filler fra innsiden. Det er et drømmeprosjekt for en forfatter som mer enn noen har vært en litterær stemme i den britiske rockens favør. Her kombinerer han sin finstemte sjangervarierende prosa med nære skildringer av rockens og pønkens drivkrefter og krydrer med popkulturelle høydepunkter: kunst, film, Londons geografiske merkestolper og minner om den tida vår generasjon gjerne lengter etter å kunne oppleve. «Brenn huset ned» er velskreven og bilderike poesistrømninger i 4/4 takt, ladet av den heten og energien som tematikken innbyr til, men med den triste klangbunnen som kjennemerker generasjonsopprørere som oppnår alt de har satt seg fore samtidig som de går til grunne. «Brenn huset ned» er en kjærlighetserklæring til Joe Strummer, Paul Simonon, Topper Headon og Mick Jones. De utgjorde verdens beste punkeband, men spiste hverandre opp på den korte tida de hadde sammen alle fire.
Frode Gryttens forrige roman «Saganatt» knyttet sammen tre skjebner i en bok, et grep inspirert av den ambisiøse fjerdeutgivelsen til The Clash, trippelplaten «Sandinista» (1980). Nå går han så å si rett til kilden. Akkurat som den svenske forfatteren Bengt Ohlssons gode roman om Johnny Ramone - «Rekviem för John Cummings» - skriver Grytten seg inn i hodet på virkelige personer, men benytter seg av romanen som formmessig utgangspunkt. Faktagrunnlaget er virkelig, og tidsmessig forankret i skjebnesommeren 1981. The Clash er oppe på den høyden hvor alt kan gå en vei, lukt til helvete. «Sandinista» er en salgsmessig flopp, men Amerika ligger for bandets føtter og manageren Bernie Rhodes har booket dem inn for en serie konserter på Bond’s Casino i New York. På Times Square går folk amok i juniheten og over å ha The Clash i byen. Selv de på baren Tin Pan Alley - «Fire engelskmenn i New York» - med utsikt over «den amøbeaktige massen som dunka tungt mot muren av politifolk». Som romanforfatter har Frode Grytten et godt grep om mannsrollen, og hans forhold til britisk rock er stadfestet i både «Bikubesong» og «Popsongar». Nå skriver han ut fra de enkeltes sinn, dikter seg inn i rockehuene idet pønken er på hell og The Clash er på toppen. Han fanger tida og rytmen til perfeksjon, men også resignasjonen hver enkelt mann. Det er som hentet ut fra Gryttens egen beskrivelse, «Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt».
Grytten lar hver og en av de fire få et kapittel hver, hvor han tar utgangspunkt i konsertserien på Bond’s og oppholdet på Gramercy Park Hotel. Ved å hoppe fram og tilbake i tid, indikere fortsettelsen gjennom nåtiden og la hver stemme snakke for seg til gitte tidspunkt, skisserer han opp hele bandhistorien sett fra et personlig ståsted. Han styrer elegant utenom listeplasseringer og faktaflom, og dikter seg heller inn i de fire mennenes tankesett, lyster, svakheter, kvinnetilhørighet og innerste ønsker og redsler. Om Joe som fornemmer sin egen død gjennom nyhetsoppleseren på TV, og tviholder på sin Gaby. Om Paul, den vakreste i verden som alle vil ligge med, men som selv bare har øyne for kjæresten Pearl Harbour (Pearl E. Gates), som neddopet svever mellom liv og død. Om Mick som stanset tida 21. september 1979 da han knuste bassen mot scenegulvet, og som ble den andre som Joe ga sparken fra The Clash. Topper Headon var den første. Det er først og fremst i Headons historie, om trommer, dop og virkelighetsflukt, som bare løst knyttes til New York-oppholdet, at Grytten løsriver seg og skriver seg inn i romanfiguren, ikke bandmedlemmet. I motsatt ende er det i fortellingen om Joe at forfatteren tilkjennegir mest av sine egne følelser rundt musikk, og det å høre til i musikken og dens instinkt. Slik gir «Brenn huset ned» i vel så stor grad et bilde av Grytten selv som fan og fortolker. Noen av passasjene blir vel maleriske og oppstyltede, som klisjeer i en rocketekst. Det blir som Paul Simonon, som så seg selv som en Jackson Pollock (merk bokomslaget), men som malte seg inn i et hjørne av forvokste forestillinger.
Grytten bryter formgrepet i kapitlet om Mick Jones. Mens de tre andre tekstene samt epilogen er fortalt dels skildrende, dels narrativt og som en strøm av beskrivelser, er kapitlet om Mick totalt annerledes. Som en John Lennon med «Working Class Hero» retter Grytten pekefingeren mot gitaristen som startet livet på bunnen, men som gikk radikalt motsatt vei av de andre tre. Hver side er som et dikt som begynner med «Du». Det er anklagende, kjærlig og trist. I underteksten ligger antydningen om at i møtet mellom Mick og Joe lå The Clashs eksistensberettigelse. «Songen er over», skriver Grytten når Mick gråter over Joes død. Og legger stiften på platen en gang til.