Bøker

«Kjærlighetens Antarktis»: Vakker, men voldelig

Sara Stridsberg skriver nydelige setninger, og har hjertet på rett sted. Men volden blir i overkant vakker i «Kjærlighetens Antarktis».

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Sara Stridsberg

«Kjærlighetens Antarktis»

Oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug

En ung kvinne – Kristina – blir brutalt myrdet. Morderen er en eldre mann, som hun kaller Jegeren. Han parterer liket, fordeler noen av kroppsdelene i kofferter, og gjemmer hodet i et slags etsende avfallshull der det forsvinner. Det blir aldri funnet. Men det blir koffertene. Media får nyss i saken, og mesker seg i detaljer om det grufulle mordet.

Så langt ligner svenske Sara Stridsberg en lang rekke standard kriminalromaner. Kvinne drepes av mann, liket skjendes, etterforskningen starter. Men «Kjærlighetens Antarktis» er ingen krim, snarere er romanen krimmens antitese. Den følger ikke etterforskningen. Her er ingen lykkelig oppklaring i siste kapittel. Stridsberg bryr seg ikke stort om gjerningsmannen, verken han som utførte ugjerningen eller alle som kunne ha gjort det, hun hyller ingen heroiske politihelter eller tøffe etterforskere.

###

Les også: Krimforfatter Vidar Sundstøl tar et sviende oppgjør med krimsjangeren (D+)

I stedet blir leseren værende i offerets hode. Hun het altså Kristina, men ble kalt Innis. Nå er hun i etter-døden-tilstand der hun svever over byen og kikker inn på menneskene som lever der. Samtidig mimrer og minnes hun. Hun går gjennom sin egen død, i alle dens grusomme detaljer, igjen og igjen og med vekslende detaljer.

Men også livet som ledet opp til døden. Innis er barn av rusmisbrukere. Mor Raksha liker alkohol og piller. Hun deler navn med ulvemoren i Jungelboken, som oppfostrer «menneskefrosken» Mowgli og siden forsvarte ham mot den skumle tigeren Shere Khan. Men denne Raksha er verken modig og trygg. Hun er glad når hun orker, men like ofte sliten og fjern, ute av stand til å beskytte dattera si. Hun har brutt med Innis far, Ivan, men de to dras stadig mot hverandre. Etter datteras død sliter de enda mer.

Les også: «Hun hater meg» sier mora om dattera. Dattera sier henne ikke imot (D+)

Innis selv er også rusmisbruker. Hun elsker heroin, føler at det er som å brenne uten å brenne seg, å falle uten å skade seg. At «alle ting plutselig ble opplyst innenfra». Men hun faller så klart likevel. Innis er et voldtektsoffer. Hun er prostituert. Har født to barn. Det yngste fikk hun bare holde i to timer før det ble tatt fra henne, det eldste rakk hun å bli kjent med før også det ble tatt hånd om av andre.

Før det mistet hun lillebroren. Han druknet, og Innis føler det er hennes feil. Kjæresten Shane var der og er der, men takler ikke det med barna. Innis takler det ikke så bra selv, selv om hun tviholder på tanken om at de har det fint der de er nå. Hun er ei venninne, men det er et vennskap basert på rusens fellesskap. Det er alltid rusen som er viktigst. Hun har egentlig aldri hatt lyst å slutte, ikke engang for barnas skyld, sier hun rett ut.

Les også: Denne vidunderlige debutboka handler om matte og musikk, selve Livet (D+)

«Det tragiske med å falle er bare at det tar så forbannet lang tid, siden man ikke kan la være å gjøre motstand om man aldri så mye lengter etter at det skal være over. Jeg ønsket virkelig at noe skulle beseire meg, men det gjorde det ikke, viljen til å leve fortsatte å slå inne i meg som en grusom evighetsklokke. Det er da man til slutt begynner å vente på en jeger», reflekterer Innis. Hun mener Jegeren fant henne fordi han så nettopp det. At hun hadde begynt å gi slipp på samfunnet, samholdet, fellesskapet. Kanskje ikke livet, direkte, men på en måte likevel akkurat det.

«Kjærlighetens Antarktis» er, blant mye annet, en roman om utenforskap. Om «oss vellykka», vi som leser romaner og skjøtter oss sånn noenlunde bra, versus «de andre», de vi leser om. Vi dør tre ganger, tenker Innis. Først når hjertet slutter å slå, så når man begraves, til slutt den siste gangen noen ytrer navnet, husker at man en gang fantes. I Innis’ tilfelle tar det lang tid, for grufulle mord som hennes glemmes ikke så fort, de fungerer som sjokkvekkende underholdning i lang tid. «Jeg var den type nyheter som risset en sirkel av lys rundt leseren, inne i denne sirkelen var varmen og fellesskapet, der var man trygg. Utenfor sirkelen var vi som var skyggene».

Slik sett er det en sympatisk handling å gi Innis en historie. I «Kjærlighetens Antarktis» prøver Sara Stridsberg å bygge henne opp til å være en hel person, ikke bare offer. Forfatteren dømmer ikke. Hun viser fram et liv. Gir det mening og skjønnhet. Viser fram morskjærligheten, datterrollen, og lar det være opp til leseren å forestille seg andre, alternative utfall gitt de temmelig tøffe forutsetningene.

Abonnér på Dagsavisens kulturredaksjons nyhetsbrev!

Problemet er imidlertid at også døden forskjønnes. Idet hun blir drept, fokuserer Innis inn på det hun ser rundt seg, på trekroner og vanndråper, og skildrer alt inngående, i lyriske ordelag. Jeg er usikker på om det virker etter hensikten, om det gir offeret stemme og verdighet, eller om det bare estetiserer det vonde. Hensikten med den detaljerte utpenslingen av mordet, igjen og igjen og med stadig flere detaljer, er åpenbart en helt annen her enn i dusinvarekrim. Men jeg vet ikke helt om jeg synes det lykkes, eller om man stort sett sitter igjen med vakre bilder, nydelige setninger, pene tablåer – pluss altså et ille tilredt lik.

«En litterær fantasi», kaller Sara Stridsberg romanen på siste side, og påpeker at fortellingens eventuelle likhet med virkeligheten kun har å gjøre «med den voldelige virkelighet den er sprunget ut fra». Det er selvsagt umulig å si imot at vi lever i en voldelig verden. Kvinner er ofte ofre for menns vold, og kvinner som av ulike grunner har havnet på utsida av hovedstrømmen, som Innis, er særlig utsatt. Ei heller er det noe grunnleggende feil med å skrive poetisk også om fæle gjerninger. Jeg er enig med alle de svenske anmelderne som er sitert på det norske omslaget i at «Kjærlighetens Antarktis» er en poetisk bok. Men jeg føler ikke jeg har lest om et menneske jeg faktisk tror på. Og den harmoniske slutten, der søsken møtes og tråder trekkes, herfra mot evigheten, føltes en smule påklistret, nesten litt klein. Selv om Sara Stridsberg altså skriver nydelige setninger, og plasserer sympatien der den hører hjemme.

Les også: Egentlig hadde Dagsavisens anmelder gledet seg til «Kjærlighetens Antarktis»...

I kveld kan du høre Sara Stridsberg fortelle om boka si på Litteraturhuset i Oslo.