Jonas Gardell må ha skrevet sitt hovedverk med den dypt bevegende trilogien «Tørk aldri tårer uten hansker». FOTO: MIMSY MØLLER

Kjærlighet og raseri

Jonas Gardells trilogi om aids-døden er et rørende verk, der temperaturen holdes oppe av et dempet raseri og en sterk vilje til sannhet.

ROMAN

Jonas Gardell

«Tørk aldri tårer uten hansker: 
1. Kjærligheten 2. Sykdommen 
3. Døden»

Oversatt av John Erik Frydenlund

Vigmostad Bjørke

 

De tre bøkene, «Kjærligheten», «Sykdommen» og «Døden», foreligger nå på norsk, forbilledlig oversatt av John Erik Frydenlund. TV-serien basert på bøkene gikk på norske skjermer før jul, og siste del i trilogien utgis på norsk denne uka. De til sammen nærmere 900 sidene inneholder fortellingen om en gruppe homofile menn i Stockholm tidlig på 1980-tallet. Det var tida da aids plutselig slo ned i homsemiljøet i Stockholm og førte mange unge menn til en altfor tidlig grav.

Det er også fortellingen om omkostningene ved å være annerledes. Var det virkelig så ille å være avviker i det svenske folkhemmet? Ja, hevder Jonas Gardell, det var mye verre. Angsten for aids tok overhånd, homofile ble kalt pestrotter og burde interneres, ifølge representanter for svenske helsemyndigheter og andre autoriteter. Og dette er snakk om vår nære fortid. Det var ille i Norge også, men Sverige, og spesielt Stockholm, hadde et mye større miljø av homofile, og virkningene og utslagene ble kraftigere og tydeligere der.

Forfatteren, komikeren og dramatikeren Jonas Gardell har kjent dette på kroppen. Han skriver med et brennende engasjement og et slags stille raseri, som hele veien ulmer under teksten. Språket er rett på, presist, og likevel malende, på grensen til det melodramatiske. Men aldri sentimentalt eller pinlig. Gardell har valgt en form som taler direkte til følelsene, men uten å utelate fakta, de politisk debattene og samfunnets reaksjoner. Det hele er bakt inn i teksten på en måte som gjør disse tre bøkene til historisk viktige tidsbilder. Det er krasse bilder, ubehagelige og lite smigrende for det nordiske likhetssamfunnet. Men her er også ømme bilder, hylende morsomme på grensen til det vanvittige. Sorgen og smerten er likevel allestedsnærværende i denne trilogien.

Det åpner sterkt med beskrivelsen av en døende ung mann i en sykehusseng, i trilogiens første bind «Kjærligheten»: «Han er ensom. Han får aldri besøk». For dette var også en side ved sykdommen, disse unge mennene hadde ofte mistet all kontakt med familien. De var de utstøtte. Deres familie var andre homofile. I denne første boka følger Gardell skjebnen til de unge mennene Rasmus og Benjamin, som tilfeldig møter hverandre i et juleselskap og siden ikke skilles før aids tar Rasmus‘ liv, bare 26 år gammel. Mens Benjamin overlever, fordi han er så heldig å leve lenge nok til at nye og virksomme medisiner kommer på markedet. Den unge Rasmus‘ møte med Stockholms homsemiljø er beskrevet helt uten filter, et hemmelig miljø der alle umiddelbart gjenkjente hverandre.

Allerede i dette første bindet av trilogien viser Jonas Gardell hvilken fin iakttaker han er av miljøer, steder og mennesker. Benjamins familie tilhører Jehovas vitner, og dette miljøet er skildret levende og innsiktsfullt av en forfatter som selv kommer fra baptistkirken. Rasmus på sin side vokser opp i et lite tettsted, der den sosiale kontrollen er sterk og følbar. Han er tidlig klar over sin legning, og er fast bestemt på å komme seg til Stockholm så raskt som mulig. Familiene til Rasmus og Benjamin vil ikke akseptere sønnenes legning, men Rasmus‘ familie velger å ha kontakt med sønnen og hans kjæreste. I trilogiens andre roman, «Sykdommen», forsøker Benjamins foreldre, som er overbeviste i sin tro, å leve videre som om ingenting har hendt med sønnen deres. De stålsetter seg hver gang det kommer et brev fra sønnen. Moren gratulerer seg selv med at hun består prøven hver gang hun legger det uåpnede brevet i en skuff. Der det ligger en haug andre brev. Ingen av dem er åpnet.

En styrke hos Gardell er hans evne også til å se sorgen og smerten hos disse familiene som svikter sine nærmeste. Tapet finnes både hos dem som svikter og hos dem som blir sviktet. Raseriet til Gardell er i første rekke rettet mot øvrighetspersoner og autoriteter som bygde opp under fordommene og bidro til å skape en lynsjestemning i et moderne samfunn.

I verkets siste del «Døden» er temperaturen enda høyere enn i de to foregående romanene. Her skildres det året da de homofile i Stockholm uopphørlig bar sine nærmeste venner og kjærester til graven. Beretningen om den døende Rasmus, og hans død og begravelse, har hjerteskjærende innslag, som når familien nekter Benjamin, sønnens etterlate kjæreste, å komme i begravelsen. Familien vil bevare løgnen til det siste. Ingenting skal få ødelegge ettermælet til den eneste sønnen.

Jonas Gardell har skrevet en trilogi som vil bli stående lenge. Ikke bare i kraft av åpenbare litterære kvaliteter, men også i kraft av motet til å presentere et usminket portrett av et miljø og et samfunn som nesten gikk av hengslene i skrekk over en sykdom som rammet noen «avvikere». «Tørk aldri tårer uten hansker» er blitt en stor og bevegende fortelling som egentlig handler om omkostningene ved å være menneske.