Kjærlighet i krigens tid

- I over tjue minutter hang han der, brennende, i et tre på et jorde langt uti periferien. Kanskje hakket mer død enn levende, før hjelpen kom. Nylig skutt ned fra et jagerfly, men likevel blant de heldige. Han hadde jo overlevd, i motsetning til to av tre andre piloter i skvadronen han tilhørte. Men fortalte han noensinne om det? Snakket ut og bearbeidet? spør Julia Gregson.

Hun har selv svaret på sitt eget spørsmål:

- Nei. Aldri. Ikke i løpet av min oppvekst, i alle fall. Først da han var en gammel mann, skrev han et dikt om opplevelsene sine. Et dikt fullt av sorg. Av skyldfølelse over å være den som overlevde når så mange døde, om redsel og dødsangst og andre sterke følelser. Han fikk det til og med lest opp på BBC. Men hva de som ikke kunne skrive gjorde, vet jeg ikke. De brant vel inne med det, sier hun til Dagsavisen.

Jagerpilot

I Julia Gregsons nye roman, «Netter av sjasmin» er en mann som deler litt av historien sin med Gregsons far, Dom, en av hovedpersonene. Dom er jagerpilot i den andre verdenskrigen, og idet leseren møter ham, ligger han på sykehus etter å ha blitt skutt ned og behandlet for brannskader. På sykehuset forelsker han seg i den omreisende sangerinnen Saba, som er sulten på det livet måtte ha å by på annet enn rutine og vanlig kvinnfolkliv.

Året er 1942, og da Dom etter hvert skrives ut fra sykehuset, får han en ny anledning til å møte Saba. Heftige kjærlighetsforviklinger følger, på ingen måte hjulpet av at Saba i mellomtida er rekruttert som hemmelig agent.

- Begge brenner for jobben sin. Dom for flyvingen, Saba for sangen, sier Gregson.

Det skaper konflikter, ikke minst i en tid da det var forventet at kvinnen bøyde seg.

- Men Saba kan ikke være lykkelig om hun skal bøye seg etter andre. Krigen har gitt henne - og mange andre kvinner - en mulighet, den er hun interessert i å gripe. Jeg har snakket med flere kvinnelige slektninger om dette at krigen åpnet dører for dem, dører som inntil da hadde vært lukket og låst, sier Gregson.

To sterke elskende

Hun hadde ikke lyst å skrive en konvensjonell kjærlighetsfortelling. Men en kjærlighetshistorie er det like fullt.

- Absolutt. De er begge bestemte, følelsesstyrte mennesker, som kjenner seg igjen i den andres evne til og ønske om å stå på for det man brenner for. Familiene er ikke akkurat til støtte for kjærligheten, men det kan de ikke bry seg om. Har man vært i krigen sammen, kan man ikke tenke på sånne detaljer, sier Gregson.

Hun innrømmer gjerne at «Netter av sjasmin» ble til mye fordi hun ønsket å nøste opp i sin fars mysterium. Hvordan kunne det ha vært å være ham, og ha opplevd tingene han opplevde? En oppvekst på farten bidro også.

- Min far var yrkesmilitær i luftforsvaret, så jeg flyttet rundt i hele barndommen. To og et halvt år her, to og et halvt år der. Fikk en mildt sagt ujevn formell utdannelse som resultat, men desto flere opplevelser fra andre land og kulturer. Blant annet bodde vi en del år på Kypros, noe som trigget interessen for å legge «Netter av sjasmin» til Midtøsten. Jeg elsker reisene for å gjøre re­search. Vennene mine tuller med at det er derfor jeg driver på, for å ta lange late ferier og etterpå kalle dem jobb, ler hun.

Eksotifiserings-sensur

Det er i hvert fall «ferier» som funker. Gregsons forrige roman, «Østenfor solen», ble en solid bestselger, med over 750.000 eksemplarer i trykken. Den handler om tre britiske kvinners opplevelser i India i 1928, da landet fremdeles var britisk koloni.

- Det er alltid en utfordring å legge handlingen til andre kulturer og tider. Man ønsker jo ikke å orientalisere eller eksotifisere folk, eller å ty til klisjeer som til og med er feil. Så jeg har alltid en lokal person som fungerer som «bullshitmeter» og slår hardt ned på feil og tull i det jeg skriver, sier Gregson.

Dessuten må man være tro mot historien.

- Skriver man om tre britiske kvinner i India i 1928, er det faktisk ikke særlig realistisk at disse skulle diskutere Gandhis politikk eller begi seg ut i slummen. Britiske overklassekvinner gjorde ikke sånt, rett og slett. De var mer opptatt av hvem som var i forhold med hvem blant de britisk-vestlige kolonistene. Dermed skriver jeg om det. Det gjør kanskje at bøkene mine virker lettere. Men de er faktisk vel så realistiske som faktanedtyngede leksikonaktige utgreiinger av den typen flere av mine mannlige kollegaer av og til leverer, sier Gregson.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no