KRIM
Det snør. Og snør. Og så snør det litt mer i Marit Reiersgård første bok for voksne, kriminalromanen «Stolpesnø». Det starter med alle foreldres verste frykt - et lite barn forsvinner. Fem år gamle Oda vil leke i snøen, den stressa mora gir etter, og kort tid etter er hun borte.
Problemer på hjemmebane
Politietterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed entrer banen. Han er rutinert i gamet, og har en tendens til å virke kaldere enn han er. Hun har sin første arbeidsdag ved politikammeret i Drammen den dagen forsvinningen blir gjort kjent, og strever for å oppnå aksept og anerkjennelse.
Begge etterforskerne har sine problemer på hjemmebane. Verner er gift med en periodedranker, og har nettopp fått sin egen ukjente fortid på besøk. Bitte sliter med dårlig selvtillit i jobben, og har dessuten en datter med litt for få venner, som kanskje har funnet seg feil kjæreste.
Sympatiske etterforskere
Dynamikken mellom etterforskerne fungerer fint, selv om det er tydelig at Reiersgård ikke er noen kjenner av politifaget. Noen av feilene særlig Bitte begår, virker litt for amatørmessige for det som tross alt er en rutinert etterforsker, og detaljene fra politiarbeidet er noe sparsommelige. Mye skjer bare på slump.
Men pluss for sympatiske figurer, og for å unngå de for sjangeren sedvanlige intrigene internt på politikammeret.
Psykologisk krim
Det er uansett det psykologiske aspektet ved ugjerningenes offer som ser ut å interessere Reiersgård mest. Hva skjer med en forelder som ikke finner igjen barnet sitt? Eller med en tenåring som oppdager at en voksen kvinne han har hatt et forhold til ligger drept i sin egen seng?
«Stolpesnø» lykkes også i vise fram at folk kan ha mange og vikarierende grunner til at de ikke først som sist forteller det de vet, eller tror de vet, til politiet. Særlig i et lite, tett sammenfiltret lokalsamfunn er veien mellom informasjon og sladder kort.
Snø skal falle
At snøen laver ned gjennom hele boka, bidrar til den kjølige stemningen, og til uhyggen.
Settingen forfatteren skisserer opp, et besteborgerlig bygdemiljø der penger er lik status og man som «annerledes» veldig lett faller utenfor, er ikke spesielt originalt, men det er fint sett og beskrevet, stort sett i nøytralt, velfungerende språk. En del unødvendige gjentakelser skjemmer imidlertid teksten, særlig i starten.
Mange personer
I starten er det dessuten vanskelig å holde orden på de mange personene som veksler på å ha fortellerstemmen. Hvem var det nå som var i familie med hvem, og hva var det nå hun het igjen? Etter som leseren blir bedre kjent med personene, flyter også handlingen lettere.
Fordelen med mange involverte, er selvsagt at gjerningspersonen ikke blir for tydelig, og at mye av spenningen ligger i å oppdage uventede bånd mellom personer som i utgangspunktet virker som de ikke har stort felles. Ulempen er uoversiktelighet, samt at flere av personene blir rene sjabloner, like kjapt risset som kunstskissene som står sentralt i en del av bokas plot.
Drama mot slutten
Det viser seg nemlig at femårige Odas forsvinning og den eksentriske kunstneren Vibekes død henger sammen, noe leseren mistenker lenge før etterforskerne. Mot slutten øker dramatikken, i et uhyggelig crescendo av - du gjettet det - enda mer kulde og vinter.
«Stolpesnø» er ingen pangdebut som reformerer krimsjangeren. Men Reiersgård gjør fint arbeid, og bør absolutt få tillit til å utvikle radarparet - og forfatterskapet - sitt videre.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no